Jeg har ikke fått til å skrive noe om det grusomme som har skjedd. 10 døde? Helga har vært en surrealistisk blanding av terror og en evig flom av nyheter som strømmet ut av TV-en langt inn i en fjord på Vestlandet, som etset vekk idyllen av tanter, rømmegrøt, kattunger og onkler. Tvinge meg selv til å slå av nyhetene, tvinge meg selv til å slå på TV igjen. 84 døde. Jeg har ikke fått meg til å skrive noe fornuftig. Dels fordi jeg ikke har ord som kan beskrive, dels fordi jeg ikke har noe å tilføre. Likevel er det ikke noe som man kan la ligge. Det kan ikke hoppes over i bloggen min, uansett hvor sporadisk jeg blogger. Nei, 74 døde. Føles det godt?

Jeg skulle gå i blomstertog i dag. Hvem ville jeg gjøre det for? For å vise støtte naturligvis, der det ikke er annet jeg kan gjøre. Men også fordi jeg trenger faktisk den trøsten, den følelsen av samhold. Der rører meg langt inn i brystet, og under den overveldende følelsen bygger det noe opp inni meg. Det endte med at jeg gikk opp på kafeen der Katharina jobber, for å se folkesamlinga fra femte etasje. Det var ikke plass til meg ute. Det føles litt godt å være overflødig også, og det føles litt godt at dette blogginnlegget er overflødig.

‎"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Det som rører mest er å se hvor vannvittig mange som bryr seg!