Sinhala phrasebook

Loppis på Kvarteret

2011-08-31T14:17:00.000+02:00

Siden mai har vi i Lions Club Bergen Student styrt med å planlegge, samle inn lopper, sortere og promotere, og lørdag 27.august arrangerte vi loppemarked på Kvarteret.

Vi fikk inn nærmere 25000kr, og pengene går til LCBSs utdanningsprosjekt i Uganda, som jeg det siste halvåret har vært leder for.

Loppemarkedet var en suksess og vi er storfornøyde!

les den fine saken i Studvest her: http://studvest.no/kultur/trendy-lopper

les om LCBS og Sponsor a Dream her: http://lionsstudent.no/sponsor-a-dream/

Hvis noen vil vite mer om LCBS, så er dere velkomne til infomøte i kveld kl 18.00. i seminarrom C på Studentsenteret.

Sprek familie på Hardangervidda!

2011-08-29T23:37:00.007+02:00

Det ble jeg fortalt hver gang jeg fortalte at "til sommern, da skulle hele familien gå på Hardangervidda"! Og det gjorde vi!

Dag 1: Kinsarvik - Stavali. Høydepunkt: Stølsmat på Stavali.

Vi traska opp Husadalen med i solskinnet, i bruset fra fossene, Trixie med halen mellom beina og de tobeinte med litt for tung oppakning. Mamma og Pappa, Julie, Blanca og Trixie hadde reist fra Larvik i seks-tida om morgenen. De plukke opp meg i Odda, og etter kaffibesøk hos svigermor, kjørte vi videre til Kinsarvik. Det blei derfor ganske seint før vi nådde hytta på Stavali, og samtlige var temmelig slitne. Stølsmaten var servert forlengst, så det ble cowboy-gryte. Det smakte det og!

Dag 2: Stavali - Torehytten. Høydepunkt: Nyte utsikten av Hårteigen.

Hele natta hadde det ult rundt hjørnene, og vinden løyet ikke i løpet av hele dagen. Det ble tungt å gå i så sterk motvind at vi måtte legge vekta til framover. Heldigvis kom ikke regnværet før utpå ettermiddagen. Blanca var kanskje den som var flinkest til å gå og til å holde motet oppe, og vi fikk se hvor tøff hu er! Trixie trur jeg følte seg mindre tøff. Etter vi hadde kommet fram, lå hun lenge under et teppe og skalv. På Torehytten var vi heldige og fikk hele sikringshytta for oss selv, og jeg sov vannvittig godt den natta!

Dag 3: Torehytten - Tyssevassbu. Høydepunkt: Se Trixie leke i snøen.

Vi vendte ryggen mot Hårteigen, som skulle følge oss hele dagen over vidda. Denne dagen var vi mye heldigere med været (grunnen til at jeg snakker så mye om været, er at det er ganske viktig for turopplevelsen), og derfor gikk det mye lettere å gå (i tillegg hadde vi spist opp en del mat). Vi gikk til Tyssevassbu og kom fram i tidlig på ettermiddagen. Tyssevassbu ligger veldig fint til med utsikt helt til Folgefonna på andre sida av Sørfjorden. Trixie hadde en spesielt fin dag, for vi gikk over mange snøfoner. Hun blir helt vill og kaster seg rundt i hver eneste snøflekk, og hun er så søøøt!

Dag 4: Tyssevassbu - Reinaskorsbu. Høydepunkt: Trolltunga!

Vi hadde heldigvis vært lure nok til å legge inn en kort etappe på turen, og denne dagen gikk vi kun tre timer. Det var godt for rygger, ankler og motivasjon! Julie gleda seg spesielt til Trolltunga, mens jeg var nervøs lenge før vi skulle ut på den. Reinaskorsbu er ei lita hytte som ligger i nærheten av Trolltunga. På grunn av Trolltungas økende popularitet er hytta blitt alt for liten (Bergen Turlag vil bygge ny og større hytte der). Julie, Blanca, Trixie og jeg slo derfor opp telt utafor.

Og det er klart vi måtte ut på Trolltunga! Jeg var ikke veldig høy i hatten, for det er jo ca 800m rett ned! Iiiik! Jeg følte meg altså ikke så tøff som det ser ut på bildet.

Siden hytta var så trang, måtte vi bli kjent med de andre som var der. Heldigvis var det trivelige folk (fjellfolk pleier å være det). To av de var belgere, som kom spesielt godt overens med pappa; De kommuniserte veldig godt, med samme engelsknivå pluss noen svenske, tyske og nederlandske gloser.

Dag 5: Tyssevassbu - Sjeggedal

Stien ned til Sjeggedal går langs kanten på stupet ned i Ringedalsvatnet (på god avstand). Det er fin sti, og plutselig traff vi folk igjen! Mange turister var på dagstur til Trolltunga, i skatesko, olabukse og regnponcho. I tåke og regn.

Alle syntes det var godt å komme ned. En taxi tok oss med tilbake til Kinsarvik, der vi tok et etterlengta bad i fjorden!

Sprek familie ja!

Bilder: Julie Hessevik

2011-07-25T20:56:00.000+02:00

Jeg har ikke fått til å skrive noe om det grusomme som har skjedd. 10 døde? Helga har vært en surrealistisk blanding av terror og en evig flom av nyheter som strømmet ut av TV-en langt inn i en fjord på Vestlandet, som etset vekk idyllen av tanter, rømmegrøt, kattunger og onkler. Tvinge meg selv til å slå av nyhetene, tvinge meg selv til å slå på TV igjen. 84 døde. Jeg har ikke fått meg til å skrive noe fornuftig. Dels fordi jeg ikke har ord som kan beskrive, dels fordi jeg ikke har noe å tilføre. Likevel er det ikke noe som man kan la ligge. Det kan ikke hoppes over i bloggen min, uansett hvor sporadisk jeg blogger. Nei, 74 døde. Føles det godt?

Jeg skulle gå i blomstertog i dag. Hvem ville jeg gjøre det for? For å vise støtte naturligvis, der det ikke er annet jeg kan gjøre. Men også fordi jeg trenger faktisk den trøsten, den følelsen av samhold. Der rører meg langt inn i brystet, og under den overveldende følelsen bygger det noe opp inni meg. Det endte med at jeg gikk opp på kafeen der Katharina jobber, for å se folkesamlinga fra femte etasje. Det var ikke plass til meg ute. Det føles litt godt å være overflødig også, og det føles litt godt at dette blogginnlegget er overflødig.

‎"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Det som rører mest er å se hvor vannvittig mange som bryr seg!

Shopping-Tallinn

2011-07-07T21:51:00.003+02:00

Det er ingen hemmelighet at min kjære er glad i å shoppe, faktisk mer enn meg. Så vi fikk gjort litt syndefull (synd type miljø) shopping på kjøpesentrene i Tallinn. Tallinn er kanskje ikke shoppinghimmelen, men for ei jente som meg er det mer enn nok! Butikkene er spredt rundt på store og små kjøpesentre, men vi fant ikke noen handlegater i sentrum. For menn derimot, er det ikke veldig mange butikker. Dersom jeg skulle reist på shoppingferie (i et tenkt scenario), ville jeg nok heller reist til Helsinki enn Tallinn..

Jeg handla et par superfine kjoler, så nå er det bare å invitere meg til festligheter!

Spa-Tallinn

2011-07-06T09:58:00.000+02:00

Det er mange muligheter for å unne seg litt luksus her, med drøssevis av spaer (som reiseguiden sier) som står klare for å ta imot rike skandinavere. Men greia er at det er billig! Iallefall mye billigere enn i Norge. Man kan kjøpe pakkeløsninger for flere dager, eller enkle behandlinger. Jeg dro på Kalev Spa Hotel som ligger rett utafor gamlebyen, og hadde reservert deres billigste day spa. Her fikk jeg opphold i svømmebasseng og badeland, massasje, saltkammer og stor lunsj til 41 euro. Jeg koste meg fra topp til tå og slappa av inn i margen. Anbefales! Og jeg kommer gjerne igjen for litt mer spa, den dagen jeg blir så rik at jeg kan kjøpe meg enda mer velvære =).

Bilde: Som dere ser, er det ikke meg på bildet, og grunnen er at jeg har stjelt det fra google bildesøk

Helsinki

2011-07-06T09:38:00.000+02:00

Mandag morgen troppa vi opp på Tallinna Sadam (havna) for den estiske versonen av harrytur. Det går flere ferjer til Helsinki hver dag, og det tar ca. 2,5 t. Ferja var velkjent type, lignende Strømstadferja feks. Begge var litt sightseeing-leie, og det er kanskje ikke det beste tidspunktet for å dra på dagstur til en hovedstad. Likevel fikk vi sett litt av sentrum og shoppa litt, og vi dro i dyrehagen. Dagens høydepunkt ble å se geitekillinger som lekte og dytta hverandre rundt på de bratte steinene.

Strand-Tallinn

2011-07-03T21:34:00.000+02:00

En av dagene dro vi på stranda, for å sole oss og for å holde ut det varme været. Vi tok bussen ut til stranda Pirita, som ligger rett utafor sentrum. Det er en deilig sandstrand som strekker seg flere hundre meter bortover. Hvem trenger vel å reise til "syden" for å ligge på stranda og steike? Det later til at esterne trives på stranda også, og jentene er uvanlig solbrune (for hva jeg trudde folk i denne regionen var..). Vannet var langgrunt og kanskje ikke så varmt som i "syden", men deilig var det!

Tallinn!

2011-07-02T19:44:00.028+02:00

Det var min kjære samboer Katharina som foreslo at vi skulle reise til Tallinn på ferie. Jeg var litt skeptisk, og jeg må innrømme at det kom av min generalisering fra min litt trauste opplevelse av Riga som en grå østblokkby til hovedstaden i nabolandet. Men etter at vi hadde undersøkt litt, bestemte Vegard og jeg oss for å legge sommerens romantiske tur til Tallinn. Pris på flybilletter og hotell var en viktig variabel, men også alt vi leste om hvor fin byen Tallinn er.

For første gang i mitt liv bor jeg på et 4-stjerners hotell! Det heter Reval Park Hotel og ligger ca 10 min gåavstand fra gamlebyen. Det er ikke ofte jeg tar inn på hotell, og jeg nyter hvert øyeblikk av denne luksusen! Det vi ikke tenkte over da vi bestilte var at hotellet også huser et casino, og med det følger en småharry stil over det hele. Men rommet vårt er flott, så vi klager ikke!

Gamlebyen i Tallinn (All-linn og Toompea) er helt sjarmerende vakker! Visste du at Tallinn i middelalderen hadde den sterkeste forsvarsmuren i hele Europa. Muren går rundt nesten hele gamlebyen, og langsmed står høye vakttårn med røde tak. Gamlebyen bærer preg av at Tallinn har vært under dansk, tysk, svensk og russisk herredømme. Spesielt den hanseatiske stilen er framtredende. Innenfor murene befinner det seg nesten utelukkende souvenirbutikker som selger estisk rav og norsklignende strikkejakker, restaurnter og barer. Jeg tror aldri jeg har vært noen annen plass med så høy restauranttetthet! En del turister er det, men ikke for mange!

Vegard og jeg har rusla flere runder rundt i gamlebyen nå. Jeg prøver å holde Vegards tempo, men må statig vekk ta meg i at jeg strener avgårde i stressfart. Det er flere flotte kirker, bl.a. den russisk ortodokse Alexander Nevskji-katedralen og St.Olavskirken. Vi klatra opp i sistnevnte i dag, som var en utfordring for både kondis og høydeskrekk. Men den flotte utikten var verdt det (se bilder!). Vi nyter også maten til det fulle. I går var vi og spiste på den kjente restauranten "Olde Hansa", der vi fikk servert bl.a. elg, villsvin og mjød.

For de som lurer på været: Vi har hatt strålende sol og hete helt siden vi kom! På det varmeste er det rett under 30*C. Det er varmt!

Siden sist har jeg...

2011-07-02T10:12:00.000+02:00

- Tatt eksamener og levert inn bacheloroppgave!
- Utdanna meg til statsviter (trur jeg..=)- fullført bachelor i utviklingsstudier med fordypning i administrasjon- og organisasjonsvitenskap
- feira syv dager og syv netter til ende etterpå
- jobba på fortsatt fantastiske Bergen Turlag.
- vært på opplæring på regionskontoret til Amnesty International i Bergen
- feriert i ti relativt rolige dager i sommer-Larvik
- catcha opp med gamle kjente og kjære
- reist til Tallinn <3

"17.mai er vi så gla i

2011-05-21T23:30:00.000+02:00

..vi flagger og går i tog.

Det var Henrik Wergeland
som fikk barna med i tog.

Denne sangen har vi jo dikta,
AK nasjonalsang"

- sang diktet av Kristine og Agnete, 3.klasse

Jeg har nå bodd i Bergen i over to år tilsammen og føler meg veldig hjemme i denne fine byen! Likevel er 17.mai den dagen i året jeg kanskje føler minst tilknytning til byen. Men tross det, eksamenstid, tidvis hutrende kaldt regnvær og buekorps, ble det en koselig dag!

For studenter og ikke-bergensere, anbefaler jeg å lese denne kommentaren i Studvest, som jeg følte satte meg litt på plass, på en god måte =): http://studvest.no/meninger/kommentar/den-d%C3%A5rlige-gjesten

Min kjære kollektivsamboer Katharina og jeg startet dagen med veldig koselig frokost, som tradisjonen tro ble litt avkortet av bunadspåkledning (det var Katharina vi kledde på, jeg hadde for første gang i Norge ikke bunad på denne dagen).

Kristine og jeg fant oss en fin plass foran teatret for å se på toget. Hovedprosesjonen, som det så fint heter, var veldig underholdende og flott =). Vi ventet spente og stolte på å vinke til hver vår kar. Det er alltid litt vrient å få til et skikkelig blinkskudd i 17.mai tog:

Jeg synes dette kan gå under betegnelsen blinkskudd:

På ettermiddagen var vi på koselig lunsj med Lions! Sola titta straks inn vinduet, og jeg tilga straks bergensregnet, mens vi spise både pøler og is. Etterpå var Vegard og jeg invitert på kaffebesøk til Kristine og Roger. Det ble en veldig koselig avslutning på nasjonaldagen, lykkelig sammen med nære venner =). Jeg kan ikke dy meg for å vise et par fine bilder:

Resten av dagen var jeg ganske ubrukelig, som jeg tror mange kjenner seg igjen i kvelden 17.mai =P.

Skarverennet 2011

2011-05-08T22:25:00.011+02:00

Joda, det var forrige helg, men jeg synes fortsatt det er verdt å dele opplevelsen! Det er Julie som har delt bilder med meg..

Forrige lørdag debuterte jeg som Skarverennetdeltaker! Jeg lurte litt på om jeg skulle greie å gå 23 km på ski!? Men for en nydelig dag vi fikk! Mamma, Pappa, Julie og jeg gikk i strålende solskinn fra Haugastøl til Ustaoset. På en drikkestasjon slo vi oss sammen med Kristine og Marte Mauland, som hadde gått fra Finse.

Vi prøvde å bruke lengst mulig tid, og nyte sola og fjellet mest mulig! Halvveis satte vi oss ned på ei tue for å spise matpakka, og se på konkurransedeltakerne suse forbi! Aldri hadde jeg trudd at jeg skulle delta i samme skiløp som Bjørn Dæhlie, Marit Bjørgen, Tarjei Bø og Therese Johaug! =P

Så kanskje jeg tør å prøve den lange etappen neste år? =)

Her kommer noen bilder som forhåpentlig kan formidle hvor flott det var:

Godt skrevet om Mexico:

2011-04-16T11:08:00.004+02:00

http://www.bt.no/meninger/kommentar/Spansksyke-i-Mexico-2487680.html

Jeg har mista oversikten over hva som skjer i Mexico, narkokrigen og hvem som gjør hva og hva som kan være løsningene. Men kanskje ingen har oversikt eller vet hva som er sant eller ikke sant.. Bare framtida vil vise hvordan det går med dette fantastiske landet med alle verdens problemer og muligheter.

Og, å, som jeg lengter etter de gode tingene og personene i Mexico, når jeg tenker på det..

Stressmestringskurs del 3

2011-03-27T20:43:00.004+02:00

I den siste delen av kurset skulle vi øve mindfulness. Mindfulness går på å være tilstede i det en gjør, og det kan hjelpe til konsentrasjon og å beherske stress. Vi hadde en øvelse der vi lytta til en cd. Jeg sovna etter ca 10 sek, og sov resten av timen... Heldigvis blir det flere muligheter til å prøve! =)

Stressmestringskurs del 2

2011-03-20T12:06:00.003+01:00

"Det vi tenker, skaper oss. Hva er det vi går rundt og tenker?"

Studenter er ganske dårlige til å tenke positivt om jobben sin, og jeg trur de fleste vil kjenne seg igjen i det! Hvor mange ganger har du ikke hørt "Å, jeg kommer til å stryke!" eller "Jaja, målet mitt er bare å stå..". Og hvor mange ganger stemmer dette?

Studenters innarbeidede oppfatninger er ofte slik:
Det å tenke negativt om egne prestasjoner er realistisk.
Det å håpe på noe positivt er helt urealistisk.

Når man ser det slik, virker det jo ganske på tryne.. Er dette noe man ikke kommer unna som student, eller gjelder det bare å snu måten man tenker på? Jeg er faktisk ikke helt sikker. Jeg skal ikke legge ut flere av mine tanker her, men jeg er nok blitt så påvirka av studentkulturen at det må jobbes hardt med for å snu.

Ny oppgave: å prøve å smile i stressa situasjoner, og kjenne etter hvilke følelser det gir!
Neste uke skal vi lære mindfullness, hva nå dette går ut på..
Ha ei flott uke med mange positive tanker! =D

Stressmestringskurs del 1

2011-03-09T22:44:00.002+01:00

Da jeg kom hjem fra møte i kveld, satte jeg meg med kveldsmaten foran tv-en, mens jeg prata med Katharina (som jeg bor med) og sjekka facebook. Jeg prøvde å holde tråden i samtalen samtidig som jeg fulgte med på det andre. Selvfølgelig er ikke dette mulig. Hvor har jeg fått forestillingen av at jeg kan gjøre fire ting på en gang fra, og fokusere på alle tingene? Det strider jo imot all fornuft.

At vi lever i et samfunn der det forventes at vi skal multitaske, er noe vi hører til stadig. Effektivitet har de siste årene blitt sortert til øverst på lista av verdier i samfunnet, og dette har smittet over i hver minste lille hverdagslige vane, for mange mennesker. Vi skal være produktive og effektive og utføre oppgaver med høy kvalitet og uten feil. Dette har du nok hørt før. Men har du tenkt over hvor ulogisk det er?

Vi hører at andre er stressa, vi er stressa selv, og det er greit, for slik er det bare. Der er normalt. Det er normalt å være stressa! Har vi mista perspektivet på det negative stresset? Glemmer vi å engang forsøke å endre det, fordi vi forventer et liv med stress? Det er i tilfelle en ganske farlig utvikling.

I dag deltok jeg på første del av et stressmestringskurs i regi av SiB. Det gikk i stor grad ut på å lære om hvordan kroppens stressmekanismer fungerer, som i seg selv er veldig interessant! Noe av det viktigste jeg lærte var at det som fører til stress er følelsen av å ikke mestre en situasjon eller oppgave, ikke nødvendigvis at en ikke mestrer oppgaven. Noen som kjenner seg igjen? Studenter?

En annen viktig ting jeg lærte var at det ikke er sunt å stresse, og det er ikke nødvendig. (Hah! Hvem skulle trodd det?) Det er et valg å unngå stress, men det krever litt trening.

Hjemmelekse:
1. Sette seg ned i stillhet for seg selv i ti minutter hver dag og puste dypt.
2. Endre på en vane: jeg har bestemt meg for, i ei uke, å la være å sjekke e-post før kl 12.00. og etter kl 20.00. At jeg er usikker på om jeg klarer dette bør snakke for seg selv...

Klokka er nå 23.12., så jeg begynner mitt nye og bedre liv i mårra =P

Stressmestringskurset går over tre samlinger. Fortsettelse følger..

Grønnsakspisevise

2010-11-24T10:44:00.005+01:00

Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen,
han blir så doven og så lat og veldig tykk i magen.
Men den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter, tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille,
han blir så passe mett i magen, glad og lystig hele dagen og så lett i bena at han nesten ikke kan stå stille.

Den som vil ha bare kjøtt og spiser sine venner -
han blir så doven og så trøtt og får så stygge tenner.
Men, den som spiser gulerøtter, knekkebrød og peppernøtter, tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille,
han blir så snill mot dem han kjenner, og får mange gode venner, og får like fine tenner som en krokodille.

- Thorbjørn Egner

2010-11-21T12:58:00.001+01:00

F eller A

2010-10-28T10:33:00.003+02:00

Nå kommer den tida på året med det uunngåelige maset. I over en måned går jeg rundt med angst for det som skal komme, dårlig samvittighet for det jeg ikke gjorde og et mer eller midre grått humør. Nå er det snart eksamenstid.

Og joda, jeg tar studiene seriøst. Men hvorfor strekker jeg ikke til da? Hvorfor kommer jeg ikke gjennom pensum? Hvorfor sløser jeg masse tid på facebook og på å skrive blogg istedenfor å skrive oppgava som skal inn i mårra?

Det er da alle inkonstruktive tanker greier å trenge seg gjennom hjernebarken. "Hvorfor går jeg ikke sykepleie, eller lærer? Da hadde jeg jaffal utdanna meg til noe..". Hvordan går det an å velge å bruke fem verdifulle år av livet til å sveve rundt på detaljnivå i en teoretisk verden, hvor mesteparten er helt ubrukelig i det normale livet?

Så dersom jeg oppfører meg unormalt og fjernt den neste måneden, så får dere nok bare vente til fornuften min vender tilbake i desember, og jeg er meg selv igjen.

Nå skal nemlig min verdi settes i en bokstav mellom A og F.

Materialist? Jeg?

2010-10-28T10:08:00.005+02:00

I helga var jeg hjemme i Larvik med et viktig mål: jeg skulle rydde ut av det gamle jenterommet. Nå er det jo faktisk en seks år siden jeg har bodd der fast, men jeg trur tingene mine har formert seg bra i mellomtida. At det går an å ha så mye ting! Og jeg som liksom ikke skal være materialist.. pøh!

Jeg fant: den gamle dukka jeg fikk da jeg var tre, alle kladdebøkene fra 1. til 13. trinn pluss pluss, bøkene Kristine og jeg brukte som lappesystem i femte klasse, tre bokser ligretto, ørten fine stearinlys jeg ikke har hatt råd til å brenne, gullsmykkene jeg fikk til dåpen som jeg ikke har turt å bruke, russebuksa, graduation-hatten fra USA og masse masse mer.

Mye blei kasta, noe skal gis bort, resten er satt på loftet i pappkasser (mye av det burde nok også vært kasta).

Familien skal nemlig flytte ut fra mitt barndomshjem og inn i mammas. Nåja, det bygges nå om til nesten det ugjenkjennelige. Men fint blir det nok! (Pappa, har ikke du bilde som jeg kan legge ut?).

Korleis bør kristne forhalde seg til konflikten i Midtøsten?

2010-10-16T13:39:00.002+02:00

Fra bloggen til Bergen ICY, men skrivi av meg altså:

Jeg har alltid lurt på hvorfor kristne så ensidig kan støtte Israel i denne vanskelige konflikten. Teologisk har jeg ikke hadde noe å svare, når de har sagt at "I Bibelen står det jo at Israel har retten til dette landet". Nå veit jeg litt mer om hva jeg kan svare..

Magnhild, Einar og jeg (Agnete) deltok i dag på et særdeles interessant seminar i regi av Sabeels venner. Seminaret fant sted på Norsk Lærerakademi, og innlederne var Naim Ateek, leder av Saabel i Jerusalem, Morten Rasmussen, styreleder i Med Israel for Fred (MIFF) og Halvor Nordhaug, biskopen i Bjørgvin.

Naim Ateek var først ute, og la fram sin teologiske tolkning av folkegrupper og deres forhold til eller løfte om land. Fordi min teologiske forstand ikke strekker veldig langt, skal jeg ikke prøve å gjengi hans teologiske ressonement, men noen av hans sluttord var:
"We as Christians need commitment to justice and the truth."
"We as Christians must resist the wrong, unjust and evil."
"Love means loving the other, but also challenging the other."

Neste mann ut var styreleder i MIFF. Vi hadde håpa litt action her, men Rasmussen valgte å snakke om et litt mindre kontroversielt tema, flyktningesituasjonen. MIFF er en ikkereligiøs organisasjon, så det ga ikke riktig type motvekt til Naim Ateek. Temaet er viktig nok, men det ga inget svar på problemstillinga.

Selveste biskopen hadde tatt seg tid til å komme. Med biskophatten på (fra et biskopperspektiv), snakket han om det utrolig spennende temaet, jødenes rett til landet Israel. Slik jeg forstod det, sa han at det ikke står noe i Bibelen som tilsier at landløftet fortsatt gjelder I DAG. Biskopens konklusjon var: "Vi må forholde oss til denne konflikten som med alle andre konflikter. VI må forholde oss til menneskerettighetene og folkeretten."

Det ble et uhyre spennende seminar, med stor engasjement fra forsamlinga i salen, der vi tre var med på å dra ned alderssnittet drastisk. NLA-studenter: Hvor var dere??

Biskopen foreslo et nytt seminar, hvor han ville møte noen som fra et teologisk synspunkt mener jødene fortsatt HAR en enerett til landet Israel. Jeg kommer!

Noen ganger går jeg inn på bloggen og blir overraska over at det ikke er kommet noe nytt..

2010-10-15T14:10:00.001+02:00

Jeg er forelska i Vestlandet!

2010-09-28T20:01:00.004+02:00

I helga reiste jeg til gården pappa er fra som ligger på Bryggja, ei lita bygd i Nordfjord. Øystein, Cecilie og Martin har nemlig flytta "heim att" og inn i bestenhuset. Det ene jeg ville var å besøke de. Det andre var å besøke grava til Besten som døde i sommer, da jeg var i Mexico..

Jeg har alltig elska å reise på ferie til Bryggja! Det er virkelig vakkert der, dvs når det er strålende sol, sånn som det var i helga =) Vi besøkte "muene" og hesten og kikka på "bæene" sammen med lille Martin på snart halvannet år. Vi fiska (jeg fikk fisk!) og sykla og lekte i sandkassa. Jeg tenker på hvor annerledes livet er der..

Kombinasjonen koselige slektninger, god mat og fantastisk vær gjorde at jeg rett og slett storkoste meg. Og slappa av! Og jeg er blitt enda mer forelska i fjorden og fjellet og bygdenorge..

Dette er faktisk Hessevika!

"bbææææææææ"

Besten og Besta ved siden av hverandre igjen etter over 30 år. Hvil i fred.

Det var en gang en sommer..

2010-09-01T21:58:00.005+02:00

Plutselig blei det september, og det virket som om høsten fikk litt bråhast. Folk går rundt og snufser, jeg har funnet fram pleddet og tekopp/dag har gått dramatisk opp. Det skjer jo hvert år, men jeg føler meg like overrumpla hver gang.

Jeg drømmer meg allerede tilbake til sommern.. Tenk, i Bergen hadde vi flere dager med over 25!

For kun en halv måned siden var jeg på tur i Arendal sammen med CFC-gjengen. Perfekt sommeridyll og en gjeng med ungdommer (!) som skjemte seg selv bort ei helg på ei øy uti sundet.

Jeg finner noen bilder og tillater meg å drømme meg tilbake. Til den helga i året jeg slapper mest av sammen med en gjeng med mennesker som står meg veldig nær..

Sukk!

Vel hjemme

2010-08-20T18:03:00.005+02:00

Internettilgangen i Guatemala var meget begrensa, og slik stoppa bloggen opp.. La oss derfor hoppe til nåtida: Jeg er tilbake i den gamle byen (Bergen) til det gamle livet. Det var herlig å komme hjem også! Her er noen glimt fra sommeren:

Bestemor og Bestefar serverer jordbær og kake i sin nye leilighet. Vi var på besøk sammen med fetter Eirik, fetter Knut og forloveden Annette. Lille Ørjan ligger og lager babylyder i bakgrunnen.

Flyttehjelp som først kjører flyttelass, bærer det opp i tredje etasje og spanderer is etterpå. Kan'ke klage. Flott dag med familien og softis på Bryggen!

Vegard og jeg gikk fra Eikedalen til turisthytta Vending og ned igjen til Øystese. Bildet er tatt den gangen vi hadde sol. =)

2010-07-12T00:36:00.002+02:00

Endelig er jeg kommet til Antigua i Guatemala! Det er en nydelig kolonial by med mange farger, som engang var politisk midtpunkt for hele Mellom-Amerika. Foreløpig har jeg ikke sett så mye, for jeg har liggi i senga på hotellrommet med noe aggresivt i magen. Men jeg har hatt flaks med å få dette nå (og ikke før), som jeg er sammen med andre mennesker (en hel drøss med omsorgsfulle norske damer). Og i natt landa familien min og har kommet inn i tilværelsen min med sine rumpetasker, antibak og idoform. Jeg aner en liten kulturkræsj, men det er veldig koselig å være med familien igjen!

Det er en spesiell reise. Vi er tilbake der vi var for ni år siden, da vi så søstra vår, Blanca, for første gang. Den reisa var den viktigste reisa i alle våres liv. Denne gangen er vi tilbake for å bli bedre kjent med Guatemala. Størst er det nok for Blanca, som sier hu var den som gleda seg mest av alle. Dette er landet som, hvis det ikke var for tilfeldigheter, hun nok fortsatt ville bo i. For meg er det helt utenkelig at vi ikke skulle adoptert akkurat Blanca, og at hun ikke skulle være min søster. Huff, for en fæl idé..

Men jeg må innrømme at jeg i møte med denne store gruppa nordmenn (vi er nesten 40 stk), at hjemlengselen har satt inn. Å, som jeg gleder meg til å vende tilbake til livet som studine i Bergen. Og ikke minst kjæresten! Det kan dere nok alle forstå.. Jeg er der om to uker! Inshallah..

Tourist vs Traveller

2010-06-27T17:36:00.003+02:00

Jeg har reist slik: Playa del Carmen, Chichen Itza, Mérida, Palenque, San Cristóbal, og nå har jeg kommet til Oaxaca. Jepp, dette er Ruta Maya, Lonely Planet-løypa nøyaktig. Og jeg lurer på: HVA ER SÅ GALT MED DET??

Stadig møter jeg turister som slenger drit om andre turister. "Der var det helt forferdelig, det var altfor mange turister".

Jeg traff en forsker i Mérida som forska på turisme. Han mente at eurpeiske turister er mer arrogante og uhøflike enn amerikanske turister. At de er rasistiske, ser ned på lokalbefolkninga og behandler dem som dyr i en dyrehage. Jeg stiller meg forøvrig litt tvilsom til metodene hans. Mine erfaringer stemmer ikke med det. Men han satte ord på noe jeg har følt på gjennom reisa mi:

Det er turister, som mener at de ikke er det. De kaller seg backpackere eller "travellers". De kommer for å oppleve Mexico og bli kjent med kulturen. De drømmer om å utforske små mayasamfunn, en likevel endre de opp i samme løypa som alle andre turistene. Jeg synes det er ganske naturlig, for det er jo der det er ting å se! Turistene kommer seg fram der det er noe å se. Altså, der det ikke er turister, er det som regel kun små meksikanske landsbyer som ser ganske så like ut. DET FINNES INGEN UOPPDAGEDE "PERLER"!!

Dessuten, bør ikke turistene (la oss kalle allesammen turister) holde seg der hvor meksikanere ønsker dem? Å trenge seg på små samfunn av urbefolkningsgrupper er ikke annet enn uansvarlig.

Man blir ikke kjent med meksikansk kultur ved å reise gjennom landet og å bo på hosteller. Hvis det er det man vil, må man slå seg ned en plass, over ganske så lang tid!

Sånn, da fikk jeg sagt deg jeg ville.

Så jeg fortsetter i den godt reiste løypa. Så snart magen min gir klarsignal stikker jeg til Puerto Escondido for noen dager på stranda =D

Mayaer vs vikinger

2010-06-22T05:19:00.005+02:00

I løpet av de siste to ukene har jeg besøkt fem mayaruiner.. Jeg lar meg fascinere hver gang. Tenk at de for 1100-1700 år siden var så "sivilisert" og hadde så mye kunnskap! På samme tid i Norden, fløy vikingene rundt og herja..

Det er ganske utrolig mayaene (+toltekere) bygde dette:

Mens etter vikingene har vi kun dette:

I dag er det ganske snudd på hodet. I Norge er vi så utvikla alle veier at det nesten er for mye for vårt eget beste. I Mexico, Guatemala og Belize (++) lever mayaene i dag i ytterste fattigdom. Hvordan skjedde dette...? (nei, jeg trenger ingen forklaring akkurat nå, jeg vil bare undre meg litt)

Herlige Playa del Carmen!

2010-06-16T03:21:00.008+02:00

Jeg har vært alfor lenge på den samme plassen på det samme hostellet nå.. Men det er fordi det har vært hærlig å være der! Det var godt å komme tilbake til Mexico fra Cuba. Her veit jeg hvordan ting funker liksom.. Livet som norsk turist er lettere. Og jeg må innrømme at jeg jubla litt innvendig av synet av Walmart rett ovafor hostellet.

Playa del Carmen var mye mer turistifisert og med høyere konsentrasjon av gringoer enn det jeg hadde trudd. Men likevel, det er flott. Stranda er helt fantastisk med hvit sand og vann så blått at jeg nesten ikke kunne tro det. Og hvis noen har planer om å dra dit, sjekk gjerne inn på Hostel Playa, som er alt et hostell bør være; billig, reint og avslappa. Med kjøkken og internett og det hele..

Playa del Carmen og Cozumel er av verdens beste plasser å dykke. Jeg har alltid hatt lyst til å ta dykkerkurs, og endelig hadde jeg sjansen. Jeg syntes selvfølgelig var kjempeskummelt! Dvs inntil jeg kom meg under vann. Da var det bare flott og rolig og vakkert! Jeg så fisker i alle farger som svømte rundt korallrevet. Men høydepunktet var at jeg fikk se en skilpadde! For en opplevelse å se den svømme.. Vakkert!

Hurra! Vi feirer samarbeidet mellom kameraet og pcn med å legge ut noen bilder fra Cuba...

2010-06-07T21:12:00.004+02:00

Cuba!

2010-06-06T03:44:00.004+02:00

"Alle" har lyst til å reise til Cuba, jaffal før han derre Castro dør.. Jeg hadde muligheten og dro på tur i ti dager! Siden jeg ikke fikk noen med meg dro jeg aleine. Var litt nervøs, men helt tilfeldig traff jeg franske Ugo fra universitetet mitt på flyplassen, så jeg hang med han de første dagene.

Havanna er selvfølgelig en veldig stilig by å være i. Man kan gå i gatene og bare kikke på bygningene, som en gang i tida har vært flotte. Nå ser det meste ut som om det holder på å falle sammen.

Cuba er et land for turister.. Det finnes uendelig mange museer. Det finnes mange flotte hoteller med mange stjerner og dyre restauranter. For en student for meg var det ganske dyrt. Man kan for eksempel ikke bare rusle over gata og kjøpe seg en juice eller snacks. Matbutikker sånn vi kjenner finnes ikke etter det jeg kunne se.

Fra Havanna reiste jeg til Cienfuegos, til Trinidad, og til Santa Clara. Jeg bodde i "Casas Particulares", som går ut på at en leier et rom i huset til en cubansk familie. På den måten får en et litt bedre innblikk i livet på Cuba. Jeg benytta sjansen til å spørre og grave om situasjonen på Cuba fortida. De fleste går og venter på at ting skal endre seg..

Det gikk helt fint å reise aleine. Men det kan bli litt ensom siden det er vanskelig å treffe andre folk. Dessuten reiser veldig mange turister i par. Og når jeg tenker meg om, er det kanskje ideellt å reise slik..

Noen ting blei jeg lei av i løpet av ti dager. Aller mest å bli ropt etter, plystra på og snakka til av samtlige hankjønn mellom 8 og 80 år. Jeg blei virkelig sint etterhvert. Også var det veldig varmt! Jeg har aldri svetta så mye i hele mitt liv! Tilslutt er det det at en vanskelig kan finne seg et rimelig lett måltid når man er sulten.. Jeg savna butikker!

Det blir for mye om jeg skal skrive mer (og legge ut alle tankene jeg gjorde meg). Alt jeg visste om Cuba og kommuniststyret fra før var mest på grunnlag av folks syning. Jeg har lært mye om Cuba, men ikke blitt særlig mye klokere på om styresettet er en god eller dårlig ting. Men folk vil ha forandringer, og det kommer nok til å skje..

Hverdagen tar slutt...

2010-05-15T19:55:00.002+02:00

De siste to-tre ukene har jeg levd mye av livet mitt på biblioteket (med et par avstikkere til Cuernavaca og Guanajuato) Tida kom da jeg og måtte gjøre en innsats på skolen.. =) Men jeg fikk da gjort det jeg skulle i tide! Jeg har fortsatt to "eksamener" igjen, men jeg kjenner at jeg har tatt litt ferie, for jeg veit godt at det kommer til å gå bra!

Det nærmer seg med stormskritt avreise fra Mexico by. Disse dagene er det avskjedsfester og -middager hver dag. Nå som jeg endelig har blitt kjent med byen, skal jeg reise herfra. Hvorfor føles det alltid som om man blir ordentlig kjent med folk før på slutten? Noen reiser hjem til Australia, noen til USA, noen til Japan, noen blir i Mexico.. Når vil jeg se de igjen? Trist.

Det er også en del ting jeg ikke kommer til å savne; trafikken (!), lang reisetid for å komme seg noen plass i denne byen, forurensninga, mat som gir magevondt, stå på bussen, uønska oppmerksomhet fra diverse meksikanske hankjønn..

Også reiser jeg.. Om ei uke legger jeg ut på tur; Cuba, Mexico og Guatemala!

Det kommer mer! (og det kommer bilder!)

Norsk?

2010-04-29T04:09:00.007+02:00

Selv om Norge er et ganske lite land som noen ganger føles litt ubetydelig i den store, vide verden, har da noen norske ord og litt norsk kultur funnet veien helt til Mexico! Eller...?

Her kan man ta metroen til Ande(s)nes! (Haha.. morsomt.)

Jeg er litt usikker på om "mottakelse" er norsk, men jeg forstod jaffal at det betyr "velkommen". Kanskje det er google.translate som har vært på ferde her..

Jeg må si jeg måpte da jeg så denne lille butikken på Centro Comercial i Santa Fe. Troll, Helly Hansenjakker og lusekofter - til blodpris!! Men hold på hatten, i samme kjøpesenter er det nemlig enda en liten butikk som selger troll, Helly Hansen og pannebånd!

Tacos Vikingos er visst spesielt gode tacos - akkurat slik vikingene pleide å lage dem.

OST - HETS - RIPS
Jeg innser at det antakeligvis er tilfeldig at disse tre ordene framkommer som norske.. Noe annet ville være høyst merkelig.

Definitivt norsk. =)

Se hvem som er her!!

2010-04-27T05:25:00.004+02:00

Min flotte kusine og hennes kjæreste, Ragnvald, som nå bor i Costa Rica, tok seg en svipptur innom Mexico city i helga! Å, så godt det var å se de igjen! Og så godt å treffe noen som en ikke trenger å bli kjent med, fordi man kjenner hverandre godt allerede. Det er som om man både treffer igjen noen man har savna, og at får treffe den delen av seg selv som finnes i de man er glad i.

I løpet av helga fikk vi tatt igjen litt skravling. Spennande å høre hvordan det er å bo i Costa Rica også! Det er visst to ganske forskjellige land.

Nå har det eventyrlystne paret reist videre sør i Mexico med mål om å nå Belize for å dykke!

Forresten er alle dere invitert til å komme på besøk til meg, eller bli med på rundtur i Mellom-America mai-juli! Det er ikke så vanskelig som man trur å komme seg ut på tur!!

Nyt våren!

Besøk av Jens!

2010-04-10T05:26:00.005+02:00

Forrige uke dumpa den eksklusive invitasjonen inn i innboksen; invitasjon til å overvære seremonien der Presidente Calderón tar i mot vår alles kjære Statsminister Jens Stoltenberg! I presidentresidensen!! Det er ikke alle som har mulighet til det.. Så jeg var veldig spent. Man måtte faktisk "melde seg på" fem dager tidligere for at de skulle ha tid til å sjekke bakgrunnen til de besøkende.

Sammen med Karina og kjæresen tura jeg denne morgenen til "Los Pinos". Seremonien var utendørs i solsteika. Stakkars Jens, det blei nok litt varmt for han. Hes var han også.. Men både han og Calderón hold fine taler og hadde bare gode ord å si om relasjonene mellom Norge og Mexico. De lovet å fortsette det gode samarbeidet i klimasaken. De hele var meget formelt (nok litt i overkant for vår folkelige statsleder), og inneholdt diverse ritualer. Men det er kult at vi fikk være der!

Forresten, jeg glemte nesten å nevne at Michelle Obama kommer til universitetet mitt på tirsdag... =P

Back in the USA...

2010-04-02T19:22:00.004+02:00

Sist gang jeg besokte St.Louis og vertsfamilien min fra utvekslingsaaret paa videregaaende, var alt det samme. Den gang husker jeg at jeg syntes alt var liket, menneskene, luktene, til og meg jeg folte meg 17 aar igjen. Denne gangen er det ikke saann. Naa kjenner jeg at jeg er fem aar eldre enn den gangen.

Planen var aa tilbringe uka i St.Louis med vertsfamilien min, sitte i stua og se paa TV og slappe av. Slik har ogsaa uka vaert fram til naa. Det er godt aa vaere tilbake. Det er ganske annerledes her naa. Mom har kreft igjen, for fjerde gang, og er sliten og har mista en del av den voldsomme gloden hun hadde tidligere. Men familien er fortsatt full av gleder, intriger og nytt sladder!

Jeg innser at jeg er glad for at jeg ikke hadde like mange holdninger overtfor amerikansk kultur og politikk den gangen som det jeg har naa. Da ville jeg ikke vart lenge.. =) Jeg prover aa se forbi fordommene mine, problemet er bare at det viser seg gang paa gang at de ikke kun er fordommer. Men det gir haap aa mote mennesker som for eksempel min gamle unge dramalaerer, men et litt mer nyansert syn paa The United States of America.

God Bless America - de trenger det

Siden sist har jeg...

2010-03-28T08:27:00.002+02:00

- prøvd å lære meg et språk som har SEKS måter å si "det var" på
- gått på skøyter
- vært på fotballkamp og kjøpt min første fotballtrøye
- møtt en fullblods meksikaner med navnet Ivar!
- spist quesedillas
- sett utendørs oppsetning av Svanesjøen på Lago de Chapultepec
- drømt om å komme meg ut og reise
- besøkt jentespeiderverdenssenteret Our Cabaña i Cuernavaca
- øvd meg på å reise aleine; dagstur til sistnevnte
- for første gang i mitt liv dansa natta lang
- nytt X antall micheladaer
- ikke gjort særlig mye lekser
- fått boka til Kathrine Nedrejord i posten og lest halve
- begynt å bli lei av trafikken, bussturen til skolen, smogen...
- pakka sekken til å reise "hjem" til St.Louis, Missouri, i morgen den dag! Jippi!

Siste nytt

2010-03-20T07:34:00.009+01:00

I helga som var hadde vi langhelg, så jeg og noen andre flotte mennesker dro til Pie de la Cuesta, Acapulco! Her hadde vi noen nydelige og avslappende dager:

På det fjerde bildet befinner vi oss på en av Acapulcos kjente utesteder. Samtidig som vi koste oss med vår Cuba libre og fniste av de amerikanerne på "spring break", ble 13 personer drept i samme by. Dette fikk ikke vi vite før etter at vi hadde kommet hjem. Samme helg var tre amerikanske statsborgere blitt drept i Ciudad Juarez, nord i Mexico. I samme by har 15 personer forsvunnet (= jenter drept) bare i år!!

I kveld har det vært et nytt sammenstøt mellom narkotikagjenger i Monterrey, på et universitet, der jeg kjenner folk som bor. Det er dritskummelt, men det skjer hele tida. Her i Mexico city er vi langt unna det verste. I Acapulco i helga var vi fysisk i nærheten av drapa, likevel så langt unna..

Mexico er i krig; president Calderón har faktisk erklært krig mot dop. Dette antakeligvis ikke så smarte trekket har ført til 19000 drepte i løpet av de siste tre åra. Og bedre kommer det nok ikke til å bli med det første. USA krever dop og Mexico produserer det. Er det noen der ute med tanker om hva som må gjøres? Jeg tenker så det knaker, men det virker fryktelig vanskelig...

2010-03-08T23:03:00.002+01:00

..så var det gått to måneder!! Tida går temmelig fort..

Universidad Iberoamericana

2010-03-05T06:57:00.008+01:00

Jeg tenkte jeg skulle vise dere universitetet mitt, for det er jo tross alt der jeg tilbringer de fleste dagene. Universitetsområdet er flott med grassplener og trimma hekker, og ellers har universitetet alle fasciliteter!

Når det gjelder det faglige, er faga mine kjempeinteressante! Dessverre har ikke lærerne særlig høye forventninger til oss. Slik er det i mange studier på Ibero.. Jeg har på følelsen at en del av skolepengene som "los fresas" betaler er øremerka noen karakterer høyere og noen lekser mindre.

Jeg tar også gitartimer - meget grunnleggende, men veldig gøy! Ofte er vi lenge på skolen. Det tar som regel en time hver vei til og fra skolen. Derfor er det ikke så ofte vi går ut på kveldene i ukedagene. Men i dag har vi vært på kino og sett "Desde mi cielo"/"The lovely bones". Jeg veit ikke om den har kommet på kino i Norge enda, men den anbefales! Nydelig, men sterk film!

Noen som har opplevd dette?

2010-02-24T05:38:00.002+01:00

Når man har vært på reise en stund. Man går og legger seg om kvelden, og så begynner man å drømme.. Drømmene er veldig veldig realistiske og man blir helt oppslukt. Det kan være virkelig deilige drømmer, eller på grensa til mareritt. På en eller annen måte fisker underbevisstheten fram bagateller fra fortida og gjør de om til eventyr. Med en blanding av familie og gamle og nye venner. Men uten tvil; handlinga foregår i Norge. Og den er altoppslukende!

Så våkner man, i et land far away, og er totalt forvirra. Det er en så brå overgang at en en liten stund ikke skjønner noen ting. Det samme skjer morgen etter morgen..

Noen som har opplevd dette? Eller har en teori om hva i all verden det er som skjer med hjernen?

=D

2010-02-15T05:06:00.002+01:00

Etter litt uflaks i at fjellturen jeg skulle på blei utsatt, og jeg ikke fikk med meg karnivalet i Vera Cruz (jeg takler ikke særlig godt å gå glipp av ting =), blei det heller en rolig helg i byen.

I dag har jeg vært på besøk hos Synne Karina, den eneste nordmannen jeg kjenner her. Hun har kjøpt seg en kjempefin leilighet i byen! For å feire fastelaven, lagde vi deilige fastelavensboller. Karinas kjæreste, Eduardo, kunne ikke forstå denne rare tradisjonen. Vi klarte vel heller ikke å forklare det så godt.

Livet har beveget seg inn i hverdagen, og det er fortsatt behagelig. Muligens litt for behagelig, for meg som blir fort rastløs. Det hender jeg savner Norge litt og kjæresten masse. Det hjelper godt med webcamera, skype og en guida tur i Odda (takket være google view; tenk at det går an!).

Hasta luego!

Gratulerer med morsdagen, mamma!

2010-02-14T18:48:00.006+01:00

Glad i deg!

Klimaendringer

2010-02-03T23:28:00.002+01:00

Sri Lanka 2007: "Før kom alltid regntida på samme tid. Nå veit vi aldri når den kommer lenger.."

Kenya 2009: "Det har ikke regna ordentlig på tre år.. (tørke)"

Mexico 2010: "Det har ikke vært så kaldt på 30 år. Og det pleier aldri å regne i januar!"

Ronny og Morelia

2010-02-03T04:55:00.005+01:00

For fem år siden bodde jeg i St.Louis, USA, et år. Sammen med min vertssøster bodde en tysk utvekslingsstudent, Ronny.. Vi hadde nesten et bror-og-søster-forhold; hang altfor mye sammen og krangla stadig. For et par uker siden fikk jeg vite at helt tilfeldig er han også på utveksling i Mexico! Derfor reiste jeg denne helga (langhelg!) til Morelia for å treffe han, kjæresten og flere utvekslingsstudenter på tur!

Jeg var litt redd for at han hadde forandra seg veldig mye, men han var akkurat som før! Det var veldig koselig =)

Morelia er en nydelig by noen timer nordøst for Mexico by. Noen av de første spanjolene flytta dit, og sentrum er fortsatt i kolonial stil, europeisk. Kanskje det var derfor jeg trivdes så godt der. Der er bl.a. en av de nydeligste katedralene jeg har sett (og jeg har sett mange katedraler!).

Været var forøvrig ikke det beste. Lørdag hagla det hagl så store som klinkekuler. Søndag lyna det og tordna det. Da vi var inne i katedralen smalt det kraftig og blinka i samme sekund. Noen mente det slo ned i katedralen og at de kjente støtet. Det er ikke umulig, for katedralen var den høyeste bygningen på toppen av en høyde..

Bandasjer til Haiti

2010-01-28T23:11:00.006+01:00

I Norge kan en gi penger til Kirkens nødhjelp til deres arbeid på Haiti. Det er veldig vel og bra. Det gir en god følelse å kunne hjelpe med penger. Men likevel føles det annerledes å gå på apoteket for å kjøpe ting som fysisk skal sendes til Haiti..

I går gikk Ellie og jeg på apoteket og kjøpte 24 ruller bandasje, 15 pakker smertestillende, pyrisept, legealkohol og bomull. Det koster så lite her.. På universitetet har de i ei uke samla inn mat, vann og medisiner som skal fraktes i en lastebil til Haiti. Jeg synes først dette var litt rart, men det er jo egentlig veldig logisk. (Jeg skulle egentlig hjelpe til å organisere varene i dag, men var hjemme fra skolen for jeg er litt pjusk..) Det gir en spesiell følelse å vite at akkurat denne rullen med bandasje kan forbinde et sår..

Midt i elendigheten på Haiti er det flott å se at hele verden bryr seg og ønsker å hjelpe! Hvorfor kunne vi ikke bry oss like mye og presse like mye på med hjelp til Gaza for et år siden. Hvorfor er det lettere å støtte de rammet av en naturskapt katastrofe enn de rammet av en menneskeskapt?

Foto: dagbladet.no

Teotihuacan

2010-01-18T02:11:00.006+01:00

Lørdag var vi på ekskursjon til Teotihuacan med skolen. I det første millennium var dette en ev verdens største byer, og ruinene står fortsatt igjen. Mest kjent er selvfølgelig pyramidene "Sol" og "Måne".

Til venstre er Ellie, som jeg bor sammen med.

Jeg blei også bedre kjent med de andre utvekslingsstudentene. Det er overraskende få gringoer og europeere her. De fleste er meksikanere (på utveksling i Mexico) eller Latinoamerikanere. Folka er meget utadvente, hyggelige, salsadansende og tequiladrikkende. Jeg er forresten allerede kjent for å prøve å hindre disse tequiladrikkende å kjøre bil hjem etter litt for mye av dette..

Akkurat passe solbrent =)

stemningsrapport

2010-01-12T00:16:00.002+01:00

Nå har jeg hatt noen dager i Mexico by. Jeg liker meg overraskende godt! Til tross for kulda. Brr! Det har regna nesten hver dag siden jeg kom, og temperaturen ligger rundt 10 grader, og ned i tre-fire om natta. Joda, jeg burde da være vant til dette jeg, sier meksikanerne. Men jeg er også vant til elektrisk varme og vedovn med god fyr i! Her har de nemlig ikke innendørs varme. ALT har en temperatur på 15 grader inne i huset.

Nok om det.. Spansken er langt fra flytende og meksikanerne har seg i mellom en hemmelig konkurranse om å si mest mulig på kortest mulig tid. Det lar seg ikke forstå. Det er meget frustrerende å ikke kunne snakke språket.. Her gjelder det å holde motet oppe og tro på at jeg kommer til å lære =D

Universitetet er veldig... priveligert. Og jeg er snylteren. UIB har nemlig en friplass på Universidad Iberoamericana (heretter Ibero). Det har alle fasciliteter og mer til! Ellie (hun australske som også bor i samme huset som meg) deler en privat spansklærer (egentlig er dette fordi vi er de eneste som måtte begynne på bånn). I tillegg til spansk tar jeg to andre fag, det ene på spansk og det andre på engelsk. Mot slutten av dagen er jeg utslitt av å prøve å forstå hvert ord som blir sagt, som jeg ikke forstår.

Ellers har jeg det topp! =D

Jeg har landa!

2010-01-07T01:09:00.002+01:00

I allefall sånn fysisk.. Jeg bor hos en vertsfamilie, som består av et eldre par som har hatt studenter boende hos seg i snart tjue år. De er veldig søte! I dag har de tatt meg med til universitetet og vist meg litt rundt.

Man kan si jeg bor ganske trygt. Utenfor vinduet til rommet mitt er det gitter. Utenfor huset er det en jernport. I enden av gata er det enda en jernport. Det er et koselig hus! Her er det også plass til ei australsk jente og en mexikansk gutt, som ankommer om noen dager.

Jeg må si intrykket er ganske som forventa. I Colinas del Sur ligger hus, leiligheter, små og store supermarkeder og bilverksted om hverandre. Det er noen amerikanske kjeder her som Blockbuster og Domino's, men ellers er det små bedrifter.

Bussen til skolen kjører gjennom bydelen og inn i Santa Fe. Det er litt av et miljøskifte. Santa Fe er bygd opp gjennom de siste 25 åra, og består av høye skyskrapere og fancy bygninger. Midt i dette ligger Universidad Iberoamericana. På andre sida av gata ligger Latin-Amerikas største kjøpesenter. Det rommer all verdens luksusvarer jeg absolutt ikke trenger. Et lite upperclasshelvete. Motbydelig og forlokkende.

En del av senteret satt meg helt ut: en liten souvenirbutikk hvor de solgte troll, lusekofter og amuletter med runeinskripsjoner. Hvorfor?

Jeg gleder meg til å begynne på skolen i mårra =D

Torp - Amsterdam - Mexico by

2010-01-07T00:49:00.003+01:00

Tolv timer er en meget lang flyreise. Spesielt når det ikke er tv-skjermer i flysetene, slik jeg er blitt vant til. Likevel har det gått overraskende fort.

Det fascinerer meg vannvittig at et så stort fly kan holde seg oppe i 11000 meters høyde uten å falle ned. Det har visst med formen på vingene å gjøre. Helst skulle jeg se at vingene ikke var der, sånn at jeg kunne skue ned over min snødekte home state, Missouri.

Jeg bestilte vin på flyet for første gang. Egentlig synes jeg alkoholservering på fly er ganske unødvendig, men mamma sier at rødvin er bra, for det er blodfortynnende.

Mamma forlot jeg på Torp kl seks om mårran.

Nå er det kun to timer til jeg lander i en av verdens største byer, Mexico by. Det kribler allerede i hele kroppen. Jeg har en god følelse. Men vil familien jeg skal bo hos stå der og vente på meg?

***

Å gli over en millionby i kveldens mørke er en ganske så utrolig opplevelse i seg selv. Millioner av lys i alle farger, som et evig fyrverkeri. Lysteppet strekker seg i alle retninger. Snart er vi en del av det.

p.s. dette bildet har jeg stjelt...

Gratulerer med ny rødgrønn regjering 2009-2013!

2009-09-15T21:50:00.004+02:00

Lettelse.. Norge er redda for fire nye år! Det blir ikke en regjering som kommer til å kjøre Norge rett i grøfra, slik som jeg alvorlig har frykta de siste dagene og ukene. Det blir fire nye år med Jens, Jonas, Kristin og Erik. Takk til alle som stemte rødgrønt med meg!

Et lite skår i gleden var tilbakegangen til SV. DNA trenger SV som ei vaktbikkje på venstre hånd, som passer på at de ikke sklir ut i borgerlig retning. Bli med å passe på at de gjør jobben sin skikkelig!

Curling!

2009-09-15T21:43:00.004+02:00

Curling er en fin søndagsaktivitet. Søndagen dro Ludusgjengen for å spille curling. Jeg hadde aldri prøvd før, og er vel egentlig av den oppfatning av at curling er en ganske kjedelig sport, hvis man kan kalle det det.

Men så vanskelig! Man skal kaste/sende en "stein" som veier 20kg over på den andre sida av banene, inn i "boet". Det er ringene. Det er lettere sagt en gjort. Altfor mange ganger gikk den forbaska steinen ut over sidelinja. Eller for kort, eller for langt.

Etterhvert fikk jeg bedre dreisen på det, og greide å sende steinen i rett linje. Spillet er egentlig ganske taktisk og det er et lagspill. Takket være noen flotte lagkamerater holdt jeg motet oppe. Egentlig synes jeg det var ganske gøy, og kan gjerne gjenta det! Fin søndagsaktivitet!

En travel tirsdag som studen i Bergen

2009-09-09T14:11:00.003+02:00

07.30. Opp av senga!

09.15. Frokostforedrag: Menneskerettighetsbasert utvikling, Jan-Petter Holtedahl fra Norad

10.15. Metodeforelesning med Professor Thorvald Gran

12.30. Lunsj med Lauritz som var på besøk i Bergen!

14.00. Kollokvie om gruppeoppgave om byråkratiet

15.30. Frisørtime

18.00. Foredrag om bruk av droner i krig med Mads Gilbert

21.00. Artikkelskriving til Globalnytt i hybelen til Heidrun

00.00. Stup i seng!

Besøk fra Det Hellige Land

2009-09-03T21:50:00.005+02:00

20.-30. august hadde ICY besøk av tre særs tøffe palestinske ungdommer fra Vestbredden. På programmet stod fred. Det vil si, det er jo det vi vil oppnå. Ironisk nok bruker vi å fortelle om konflikt som virkemiddel. De har mange sterke historier.

På programmet de ti dagene stod bl.a. tur til Stolmen med fisking, sjøsjuke og hyttekos, besøk på tensingøvelse, deltakelse på studentmesse og undomsgudstjeneste og akvarietur. Det store høydepunktet var Palestinakvelden som blei arrangert på Ynglingen torsdag kveld. Her styrte palestinerne showet, og det var informasjon om konflikten, sterke personelige historier og quiz som løste opp stemninga etterpå. Kvelden blei runda av med palestinsk og norsk kveldsmat. Takk til alle som kom!

Vi håper de som har gleden av å få møtt disse tre har lært noe, opplevd noe og fått noe å tenke på. Og vi håper dere vil være med oss i Bergen ICY å jobbe med å gi palestinere en stemme!

Bilder fra Stolmen:

Opplevingar frå Bømlo

2009-08-19T13:56:00.007+02:00

Kunne jeg greie å sykle fra Bergen til Bømlo på en dag? Det er ca 10 mil. Bjørn sykla på fire timer. Jeg? Jeg hadde ikke peiling.. Men jeg hadde fryktelig lyst til å prøve.

Alexander fra jobben var så snill å låne meg "frøkna si" (sykkelen..). Jeg sykla ut i regnet med friskt mot! Jeg sykla til Nesttun, til Fana, til Nordvik.. Det begynte å gå trått. Jeg sykla Nordsjøløypa, og jeg måtte over tre fjell. Det var fryktelig tungt, men jeg holdt motet oppe.

Da jeg endelig kom til ferjekaja på Halhjem, hadde jeg brukt fire timer. Hvor langt var jeg kommet? Halvveis? Pes.. Jeg hadde tenkt at jeg kom til å bryke minst seks timer i sykletid. Jeg skjønte at det kom til å sprekke.

Over på Stord (heter forresten hele øya Stord?), sykla jeg sørover på vestsida av øya. Der var det nyydelig! Men nå syntes Eivind at jeg hadde brukt for lang tid, så han bestemte seg for å komme å hente meg i Fitjar.

Staheten i meg var litt snurt for å skulle gi meg nå. Jeg skulle jo til Bømlo! Men så var det egentlig en lettelse og.. Jeg liker å tru at jeg hadde kommet fram i løpet av dagen =). Men det hadde tatt laaang tid!

Siden jeg ikke brukte hele ettermiddagen på å sykle, fikk vi tid til å gå på Dollys å spise pizza, og å stille oss tidlig i køen inn til Moster Amfi for å se MISS SAIGON!

Dette er en musikal jeg har drømt om å se siden vi framførte musikken på videregående! Jeg sang i koret og begynte raskt å elske musikken!

Og for en opplevelse! Skuespillerne var veldig dyktige og de var flinke til å synge! Det var gjennomført. Regnet holdt seg borde nesten under hele musikalen. Jeg vil ikke beskrive musikalen nærmere, men jeg kan si at det var vel verdt sykkelturen! Dessuten er disse Ludus-bømlo-guttane + Linda veldig godt selskap!

Drømmesommerjobben

2009-08-15T20:20:00.004+02:00

I dag hadde jeg sommerens siste arbeidsdag i turinformasjonen på Bergen Turlag. Det var egentlig greit, for jeg kjenner jeg er litt sliten. En skal ikke kimse av å jobbe 100%!

Dette er jeg lei:
- "I want to go hiking in Harrdangerrrvidaa"
- Turister som skal se fjord, fjell, isbre og gjerne et par reinsdyr på èn dag, men som aldri har gått i fjellet før.
- Turister som trur de er på turistkontoret.
- Turister som mener de ikke trenger kart og kompass.

Men så heldig jeg har vært å få en slik fantastisk arbeidsplass! Mine kjære kolleger på Bergen Turlag gjør arbeidsdagene til en trivelig hobby! En gjeng med flotte mennesker som er flinke til å rose og kose!

Godene som kommer med jobben er heller ikke å forakte. Utstyr må jo testes og hytter må utforskes, noe jeg gjør med glede! Faren er jo at jeg bruker hele lønna på utstyr, som jeg egentlig ikke trenger, og som jeg i utgangspunktet mener er unødvendig for en god turopplevelse.. Jeg kjemper imot å ikke bli en utstyrsfrik.

Jeg synes det er helt greit å følge meg heldig med den fantastiske deltidsjobben jeg har. Jeg har tatt min tørn på Rimi, Rema, Mix og i hjemmehjelpstjenesten..

Rødt!

2009-08-12T16:51:00.004+02:00

Jeg liker nye hårfrisyrer og -farger som det tar tid å vende seg til. Jeg har farga håret en del ganger, men jeg synes liksom ikke det har blitt rødt nok.. =) Denne gangen har jeg visst klart det!

Det ser i grunn ut som om jeg har helt ei flaske vannmaling i hodet. Og det gir meg den samme barnslige gleden! Rødt hår er GØY GØY GØY!

Pent er det nok ikke alle som vil kalle det.. Men sånn er det når en er for gjerrig til å gå til frisøren.

Nok nå..

Agnetetur til Folgefonna

2009-08-03T21:35:00.004+02:00

I helga var jeg på tur! Planen var at jeg skulle gå opp til Fonnabu på lørdagen, føre breføringa over til Holmaskjær, og gå ned til Odda.

For første gang skulle jeg gå på fjellet aleine! Den første utfordringa var den to og en halvtimes bussovergangen på Løfallsstrans. Jeg bestemte meg forå prøve å haike de 22 kilometerene til Sundal. Det har jeg heller aldri gjort før! På ferga var det ikke haik å få, for det var visst ingen som skulle den veien. Jeg venta til neste ferge mens jeg stjal litt moreller fra treet til den gamle mannen som satt på kaia og solgte de samme morellene.. Da bilene rulla ut fra ferga, stilte jeg meg litt sjenert opp i veikanten med tommelen ut (gjør man det nå til dags?, tenkte jeg, og følge meg ikke helt tilpass..). De fleste bilene kasta et kort blikk på meg, før de durte forbi. Men så stoppa det tilslutt ei jente og lurte på hvor jeg skulle hen. Hun var veldig hyggelig og kjørte meg til Sundal! Flaks!

Jeg forberedte meg mentalt på å gå i motbakke i fem timer. Så tok jeg fatt på stien. Jeg skal ikke si det var enkelt å gå. Det var tungt opp Keiserstien! Men som aleine på tur, er det lettere å komme i kontakt med andre! Jeg hilste på den lokale sauebonden og hans far. Folk på tur ned igjen hilste pent!

På Gardshammar stoppa jeg og spiste middag. Istedenfor TVen som jeg som regel sitter ved i middagstider, hadde jeg en nydelig utsikt over dalen og fjorden. Det tar litt tid å ta den innover seg!

Når man går alene kan man også ta alt i sitt tempo. Det føltes godt. Jeg er ikke i form, og hadde mange små pauser. Likevel nådde jeg Fonnabu litt over fem timer etter jeg starta.

Og der lå breen! Og der trudde jeg jeg skulle gå over på søndagen! Men det viste seg å gå i vasken. Det blåste opp i løpet av kvelden, og søndag morgen var det for sterk vind til å krysse breen. Skuffelse. Men jeg tok følge med brekurset som hadde vært på Fonnabu i ei uke ned igjen. Blant dem var Ingvild og Sunniva! Veldig hyggelig!

Det blei da en fin tur likevel! Jeg har opplevt at det er godt å gå aleine! Jeg hadde jo godt selskap =). Men jeg foretrekker nok å gå tur i fjellet med gode venner!

Dokumentasjon

2009-07-26T21:39:00.009+02:00

Jeg er ingen fotograf. Heller ingen hobbyfotograf. Jeg veit ikke om jeg til nøds engang kan kalles amatørfotograf. Det jeg mangler er fotografens tålmodighet.. I løpet av turen tok jeg drøyt 200 bilder, i motsetning til mine flinke reisekamerater som tok flere tusen.

Selv om jeg mener at det hellige i den hellige by er vanskelig å få tak på i mylderet av turister, byr det meg litt imot å ta bilder av for eksempel Jesu grav. Jeg ville være der og kjenne på atmosfæren. Dessverre, blei stemningen det altfor ofte avbrutt av blitzing. Noen ganger tok jeg også bilde.

Likevel er fotografering et uunnværlig dokumentasjonsvirkemiddel. Spesielt på Vestbredden. (For de mer politisk korrekte bildene, se kommende artikler o.l.)

Her kommer et lite knippe bilder fra turen:

Heidrun utenfor Via Dolerosas tredje stasjon.

Jeg er ikke sikker på om det er passende å smile, bærende på et kors, ved stasjon ni på Via Dolerosa.

Einar gjør en mye bedre pasjonsspillskuespillerprestasjon..

Heidrun og Magnhild ved det som noen tror er Jesu grav - hagegraven.

Saliba lever seg inn i rollen som klagende ung jøde.

Er dette norsk?! Fra Pater Noster-kirken med Fader vår framstilt på uvanlig mange språk.

Pløying av jorda rundt oliventrærna.

Hardt arbeidene bønder.

En tydelig sinnsforvirret palestiner..

Dødehavet

En gjeter med sauene sine

Sauekjærlighet

Avskjedsfest på den glorete iskremsjappa..

Hele gjengen!

Aldri trygg

2009-07-08T19:16:00.002+02:00

Tirsdag var siste dagen paa jordet med luking. Det vi fikk vite da vi kom dit om morgenen, var at den israelske bosetningen som ligger vegg i vegg med gaarden, hadde aapna kloakksystemet sitt, slik at det rant utover jordet.. (Hvorfor? Jeg finner ingen logisk grunn..) Bonden ringte det israelske politiet, og de lova aa komme og se paa det.

Utpaa dagen dukka noen israelske soldater opp. De tok seg ikke bryet med aa komme ut av bilen. Det de ville fortelle bonden var at hvis han ikke passa seg, ville de kutte elektrisiteten, vannet og telefonledningen. I en haanlig tone spurte de ham om hva han skulle gjore naar de sperra veien til Betlehem. Da maa han velge mellom aa flytte til byen, eller aa bli paa gaarden i isolasjon og kjempe for retten til jorda han eier. Bosetningene blir stadig utvidet, og vil snart sluke storre og storre deler av jorda denne bonden eier.

Selv om familien har eid jorda siden for okkupasjonen, er de makteslose. De har ingen rettigheter. Naar bosetterne skyller driten sin utover jordet og odelegger avlingen hans, er det ingenting de kan gjore. De lever i usikkerhet og veit aldri naar de maa komme til aa flytte.

Den samme bonden mistet broren og moren i 2002, da israelske soldater kom inn i huset deres i Betlehem og skoyt rundt seg. Det er fryktelig toft aa hore slike historier, og toft aa selv oppleve hvordan Israel har kvelertak paa palestinerne. Jeg skulle gjerne likt aa si de soldatene noen alvorsord, men det kan skape flere problemer. Noen maa tale palestinernes sak!

Gubben og Gamla laa og dro, og ikkje fekk opp rota..

2009-07-06T21:00:00.002+02:00

Etter den obligatoriske sight seeinga i Jerusalem, som selvfolgekig var helt selvvalgt og veldig spennende, reiste vi gjennom kontrollposten og inn paa Vestbredden! Naa starter prosjektet og utveklingen med KFUM i Beit Sahour!

De to siste dagene har vi tilbragt ute paa jordene. Vi har hjulpet en bonde som har gaarden sin midt i tjukkeste bosettingsomraadet paa Vestbredden. Bosetterne er naermeste naboer. Vi har ployd jord og luka mye ugrass, og samtidig faatt hore historiene til palestinere. Ugrasrottene vi rykker opp er heldigvis godt for palestinsk landbruk, i motsetning til Israels mer drastiske metoder for aa rykke opp rotter.

Ta gjerne en tur innom bloggen vaar! bergenicy.blogspot.com

Tilbake til Palestina!

2009-06-29T23:56:00.001+02:00

I morgen reiser jeg tilbake til Vestbredden i Palestina! Dette er en del av utvekslingsprosjektet som Bergen ICY har jobba med siden i høst! Endelig skal vi reise...

Vi blogger på reisa! Følg med på bloggen vår: http://bergenicy.blogspot.com/

Alle mine kjære!

2009-06-25T14:03:00.002+02:00

Jeg elsker å møte nye folk! Det er så spennende å reise og treffe nye spennende mennesker. Alle mennesker jeg treffer har en egen interessant personlighet. Jeg blir lett glad i mennekser, og derfor synes jeg det er tungt å reise fra noen jeg har kjent i tre dager, i visshet om at jeg aldri kommer til å se han eller henne igjen. Det gjør meg trist.

Jeg elsker også å møte "gamle" venner! Jeg setter stor pris på alle mine venner og slektninger. Noen ganger er man så opptatt med å få nye venner, at det er lett å forsømme de gamle. Jeg vil aldri bli flink nok til å holde kontakten. Men dere skal vite at jeg tenker på dere! Det er de gamle vennene som kjenner meg best, og som jeg setter min lit til i vanskeligere tider. Det føles godt å vite at det er noen som kjenner meg. Og husk at om jeg er i Bergen, Oslo, Afrika eller Mexico (jeg planlegger utveklsing), så er jeg tilgjengelig likevel! Hvis ikke det oppleves sånn, så gi meg beskjed!

Jeg er så glad i dere alle sammen og det gjør vondt i hjertet mitt når det går for lang tid mellom når jeg treffer dere..

Tanzania, Tanzaniiiaa!

2009-06-25T13:37:00.004+02:00

Fra Nairobi tok jeg toget til Mombasa sammen med Kaja, Kajas søster Maria, Kajas kjæreste Onyango og Kajas kjærestes fetter Rastas. Det er et nattog, og vi hadde bestilt sovekupeer på 2.klasse.

Femten mintutter etter avgang ringte middagsklokka. Det er en kunst å servere suppe på et tog! I alle fall på et tog i Kenya. Det meste humper i Kenya. Men jeg hadde også min beste natts søvn på dette toget! Det humpete toget vugga meg inn i en dyp søvn. Da jeg våkna var det lyst og jeg kunne se rett ut på det afrikanske savannelandsskapet. Jeg er fortsatt overraska over hvor grønt det er.

Kaja og gjengen hadde bestemt seg for å være et par dager i Mombasa, så jeg forlot de på togstasjonen for å finne bussen til Tanga. For første gang var jeg helt aleine, og måtte finne ut av det aleine. Mombaserne var veldig behjelpelige, og omtrent dro meg inn i en buss. På dette tidspunktet følte jeg meg ikke veldig høy i hatten. Men etter en stund fant jeg ut at det var riktig buss.

Da jeg kom til Tanga, venta de jeg liker å kalle min afrikanske familie på meg. Forhistorien er at jeg reiste til Tanga i tredje klasse på videregående, og bodde i en vertsfamilie. Det var den samme familien jeg var tilbake for å besøke. Etter tre år! Det var veldig spesielt å se Aisha igjen! Familien har det veldig bra! Barna er blitt eldre og faren har blitt rikere!

I løpet av den uka jeg bodde der, besøkte jeg en drøss med tanter, onkler og søskenbarn. Jeg er blitt malt på armer og føtter med hennamaling (de har gått over til å bruke hårfarge), fått håret fletta og blitt pakka inn i tanzanianske klær. På gata roper folk etter meg: "Er du mzungu eller mswahili"? Aisha forteller skrøner om at jeg er her for å gifte meg med broren sin.

Jeg har også blitt bedre kjent med tanzaniansk kultur, på godt og vondt. Alle hilser og er veldig gjestfrie! Her i Tanga er det heller ikke så mange som prøver å lure penger fra meg. Jeg føler meg helt trygg. Men samfunnet er veldig strengt, etter min mening. Barna skal tjene sine foreldre, og har liten frihet til å bestemme over sitt eget liv. Noen ting har jeg vansker for å tålerere. For eksempel lyden av et barn som blir slått i nabohuset. Jeg kan fortsatt høre de skingrende skrikene..

Dagens swahili:

Nime shiba = jeg er mett

Asanthe kwa chakula = takk for maten

Nairobi!

2009-06-12T14:14:00.007+02:00

Sammen med en sor-koreaner, reiste jeg den humpete veien fra Kampala til Nairobi, i store gode myke busseter! Selv om det tok 12 timer, var det rett og slett en flott reise! Jeg blir igjen overraska over den fine naturen og hvor gront det er! Fra bussvinduet kan en bare sitte og observere alt som skjer utenfor og slappe av!

Jackie (en av CFCerne som var i Norge i tre mnder i fjor) skulle hente oss paa busstasjonen da vi kom. Men hun var "stuck in traffic jam". Vi venta i en time. Hun var rett rundt hjornet, men satt bom fast i trafikken. Etter 45 minutter tok vi en taxi til YWCA. Velkommen til Afrika! Det er ikke lett aa beregne tid.. Men herbergen var fullt. Men heldigvis laa YMCA Hostel rett rundt hjornet, og der fikk vi rom (Det er alltid rom for flere i YMCA)! Stort sett i lopet av turen har jeg blitt tatt med rundt, men det er fint aa ogsaa ordne opp sjol innimellom!

Jeg fikk mote Jackie dagen etter! Det var hyggelig og underlig aa se henne! Vi fikk tid til aa sladre litt og besoke sostre, til tross for hennes hang over etter ei natt i Nairobi by. Jackie jobber ikke lenger paa YMCA, men er stadig ute og reiser! Jeg krysser fingrene for at kun klarer aa komme seg til Norge (evt Sverige) for aa studere! Hun vil gjore en god nordmann!

I Uganda paadro jeg meg en forkjolelse, som ble til halsbetennelse som slo ut i full blomst da jeg kom til Nairobi. Heldigvis kom Patricia (ogsaa tidligere CFCer) til unnsetning og tok meg med til et legekontor. Vi tok oppdateringa og sladderet paa ventevaerelset! Pattie jobber heller ikke lenger paa YWCA, men jobber naa som spansklaerer. Og denne jenta saa virkelig godt ut! Like blid som alltid!

Nairobi by er en ganske saa "vestlig" by. Det er veldig lett aa finne fram, hvis man har et kart! Med et kart finner man alltid fram! Det er en godt utvikla by med mange restauranter og maange nattklubber! De tre forste dagene oppholdt jeg meg i byen. Onsdag 10.juni blei jeg invitert til St.Johns Community Center, og fikk naa see en ganske annen side av Nairobi. Jeg traff Benjamin (CFCer) og Peter (CFCer)! Flotte gutter (menn!). Benjamin jobber fortsatt paa St.Johns, men Peter har floyet videre.

St.Johns ligger i en slum utenfor sentrum. Det aa besoke en slum er selvfolgelig en veldig sterk opplevelse! Selv om jeg ikke har sett dette med mine egne oyne, har jeg sett saa mange bilder i media og for mitt indre oye, at det var ikke nytt. Det er menn som ikke kan gaa, men krabber paa bakken, kvinner boyd over klesvasken og barn med fluer summende rundt et saar. Det er sterkt. Men det gaar an aa hilse paa disse menneskene! Smile til dem. Klappe barna paa hodet.

St.Johns har skole, fotballklubb, hjelper lokalbefolkningen med okonomiske og helsemessige sporsmaal. Og mye mer.. Det er fint aa se at menneskene har en plass aa gaa til. De kan ogsaa komme for aa teste seg for HIV. Helsesoster blei saa forferda da hun horte at jeg ikke har HIV-testa meg, at hun tok en test paa meg der og da. Det tar kun 10min. Jeg kan avslore at jeg testa negativt. Men i lopet av disse ti minuttene hjalp hun meg aa tenke gjennom hvordan det ville vaere om testen slo ut positivt. Jeg er jo ikke immun mot HIV, selv om jeg er norsk.

Mange opplevelser, mye tekst. Og klart det er mer! Jeg tar bestillinger =)

Jeg har ogsaa for forste gang i mitt liv opplevt kjaerlighet ved forste blikk. Riktignok en noksaa kortvarig romanse..

Dagens swahili: Una itwa nani? = Hva heter du?

Mimi nina itwa Nete. = Jeg heter Nete.

Uganda!

2009-06-08T16:50:00.005+02:00

(Kaja og Teresie motte meg paa flyplassen i Entebbe, litt utenfor Kampala. Det var utrolig hyggelig (baade aa se de igjen og fordi jeg hadde aldri finni veien aleine)! Jeg folte meg forst veldig utrygg for aa bli robba, skumle menn i morket og malariamygg, men det gikk veldig fort over! Kampala er visst den tryggeste storbyen i Afrika!

Den forste dagen tok Kaja og Teresie meg med rundt i Kampala. Universitetet, craft market, cafe, Owino - enormt second hand marked! Men helt aerlig trur jeg det ikke er saa mye aa se i Kampala..

Allerede dagen etter reiste vi vestover til Lake Bunyoni, paa ferietur. Under den humpete bussturen saa vi landskapet skifte fra tort til frodig, og fra flatt til kupert. Friskere og friskere luft. Vi naadde innsjoen og blei henta i baar. Byoona Amagara Island Retreat skal ifolge Lonely Planet vaere et "backpacker's paradice", og det kan jeg si meg enig i uten aa nole! I to hele dager laa vi paa brygga og sola oss, spiste nydelig mat, bada, leste og rusla rundt paa oya og hilste paa de som bodde der. Jeg folte for forste gang at jeg slappa ordentlig av siden for eksamenstida.

Jeg er overraska over:

Hvor kaldt det er!
Hvor lite insekter det er her!
Hvor trygt det er..
Hvor lite vestlig det er!

Dagens swahili: Tafathali, chupa moja ya maji barridi! = En flaske kaldt vann, takk!

(De snakker forresten ikke kiswahili i Uganda; men luganda.)

En billett til Afrika, takk..

2009-05-31T02:05:00.005+02:00

Agnete reiser igjen! De neste tre ukene skal jeg fyke rundt i det store landet kalt "Afrika"! Slik omtrent er den planlagte reiseruta:

I natt: Norge- Kampala, Uganda - jeg besøker Kaja og Teresie som har vært et halvår på utveksling i Kampala, og vi reiser på ferie litt østover!

Kampala - Nairobi: Med buss til Nairobi. Jeg har tilogmed reisefølge! Ukjent til nå.. I Nairobi håper jeg på å treffe Peter, Benjamin, Jackie og Patricia som var i Norge som ettåringer i fjor!

Nairobi - Tanga, Tanzania: Jeg gleder meg til togreisa Nairobi- Mombasa, så nydelig skildret av vår alles kjære Hanne Panzah. Aleine denne gang, men i Mombasa blir jeg møtt av min afrikanske familie, som tar meg med til Tanga. Denne familien besøkte jeg for tre år siden, da jeg var i Tanzania med Greveskogen VGS.

Jeg gleder meg vannvittig til gjensyn med sola, venner, familie og kakkerlakker! Bombetrusselen mot den norske ambassaden i Kenya og trussel mot norske turister kom som en liten gledesdreper. Men jeg lover alle å være forsiktig!

Jeg skal prøve å oppdatere når jeg har tilgang til internett

A revoir!

Dagens swahili: Usiku mwema = God natt!

Lalasalama = Sov godt!

I've got the golden ticket

2008-07-27T23:05:00.005+02:00

Et norsk pass er det beste en kan ha med seg på reise rundt i verden. Det kan redde det ut av mange situasjoner. Hvis noe skummelt skulle skje, vil den norske ambassaden rykke ut og komme til unnsetning. Jeg er takknemlig for at Norge ikke har noen fiender, og føler meg trygg med det i lomma.

På vår reise nordover i dag, har vi måttet gjennom flere sperringer og check pointer. Jeg er som nordmann vant til å spasere der jeg vil uten at noen hindrer meg. I dag har vi fått oppleve hvordan det er å være nordmann i Palestina og vi har fått se hvordan det er å være Palestiner i et okkupert område.

Jeg satte meg på bussen tidlig om morgenen og sovnet. Etter en lite stund våkna jeg av at noen prikket meg på skuldra. Bøyd over meg stod en ung Israelsk gutt i soldatuniform og med maskingeværet over skuldra. Snakk om hyggelig måte å våkne opp på. Jeg måtte vise passet mitt, han gikk videre, og jeg sovna igjen.

Utenfor byen Nablus står det en fast check point som man ikke kommer utenom hvis man skal inn i byen. Her står mennene som skal på jobb i kø tilsammen 3-4 timer hver dag. De står i kø bak gitter i varmen. Vi er en gruppe på over 30 ungdom fra hele verden. Da vi skulle gjennom skjekken, fikk reiselederen vår ordna det slik at de åpna en egen kø gor oss. Han måtte krangle med soldatene for at palestinerne i gruppa vår skulle få gå i samme kø, men de fikk lov til slutt. Jeg synes det var veldig ekkelt å spasere rett forbi den lange køen som palestinerne stod i og rett ut på andre sida. Jeg var ikke forberedt på min egen reaksjon, og jeg følte meg råtten tvers igjennom.

Den siste ekle opplevelsen var på vei hjem til Beit Sahour. Ny check point. En av de palestinske guttene blei tatt med ut og bort fra bussen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men fikk forklart at han har et blått identifikasjonskort, som sier han ikke har lov til å reise inn i Vestbredden (dette id-kortet er for de palestinerne som bor i Jerusalem, på den ande siden av muren. Han blei borte lenge og vi fikk beskjed om at vi måtte reise fra han, og han måtte bli der til han ble hentet av foreldrene. Jeg var både forvirra og fortvila. Men tilslutt kom han på bussen. Da hadde han fått beskjed om at hvis han satte seg i en taxi og kjørte forbi, skulle soldatene ikke legge merke til han. Om dette var en israelsk soldat med samvittighet eller om han prøvde å virke snill fordi det var så mange internasjonale tilstede veit jeg ikke.

Gullkorn fra en bosetter

2008-07-25T22:16:00.006+02:00

Dette er direkte sitater av en bosetter som bor i Efrat settlement et stykke utenfor Betlehem. Jeg lar dem tale for seg selv.

"We unfortunately have an army that screws up sometimes."

"It is all Israel, there was never a Palestine."

"They [palestinerne] want to see us dead."

"We have to sit together and compromise without killing each other."

"I'm not gonna sit down and make peace with people like that."

"We're talking about an entire people who celebrate terrorism."

Det vi leser og hører i media er manipulert for at vi skal ha sympati med palestinerne. Selv leser bosetterne palestinske aviser og vet hva som foregår, når palestiner har folkefest etter et vellykka selvmordsbombeangrep.

Det skal nevnes at han var immigrert fra Amerika.

Palestina!

2008-07-24T22:26:00.005+02:00

Jeg har bare vært i Palestina i noen få dager, men vi har opplevd veldig mye på noen få dager. De to første dagene var vi turister i Jerusalem. Vi vandret rundt i gamlebyen og besøkte de mest kjente severdighetenen - Gravkirken, Klagemuren, Getsemane og vi gikk på Olivenlunden. Gamlebyen er kjempespennende med trange gater og massevis av boder og butikker. Det er en helt spesiell by, hvor tre religioner har sine helligste steder. Det er ikke lett å se hva som er moske eller kirke, og det er symbolet på taket som viser hva det er.

Vi besøkte også Vest-Jerusalem og Holocaustmuseet. Det var lett å se kontrastene mellom øst og vest. Vest-Jerusalem er mye mer vestlig. Jeg har møtt en vaskeekte israeler for første gang.

De to første dagene var bare kos, men i hoppa vi over muren til den andre siden. Journey for Justice-gruppa er ei gruppe på ca 25. De fleste er danske eller norske, men det er også deltakere fra England, Sør-Afrika, Argentina og Nederland. Vi bor i Beit Sahour, på gjeterhøyden, som er en by som går i ett med Betlehem.

Programmet for Jfj er ganske hektisk og vi er allerede veldig slitne. Men vi henter energi fra det vi opplever. I går var vi rundt og så forskjellige deler av muren og besøkte Aida flyktningeleir. I dag skal vi først besøke en bosetning og etterpå et senter for traumatiserte barn som YMCA driver.

Det er så fryktelig mange inntrykk, og jeg kommer ikke til å ha tid til å skrive så mye, men gå inn på

jfj08.blogspot.com

...som den norske gruppa oppdaterer hver dag!

Journey for justice

2008-07-21T11:35:00.004+02:00

Reisefeberen har meldt seg, og i dag setter jeg meg på flyet til Tel Aviv i Israel. Israel er imidlertid ikke endelig destinasjon. Jeg har vært så heldig å få være med på "Journey for justice", et program arrangert av Palestina og Øst-Jerusalem YMCA. Vi er på besøk i Palestina i ti dager med et ganske tett program!

Reisefølget lyder sju deltagere fra Norge, men tilsammen er vi 25 deltagere fra andre deler av verden. Sammen skal vi oppleve Palestina - bli kjent med kulturen, lære om konflikten, høre om hvordan det er å leve i Palestina, og forhåpentligvis få høre historier fra den andre siden - Israel.

Jeg skal prøve å blogge om hva jeg opplever (veit ikke hvordan det blir med internettilgang), så du kan få ta del i reisa. Men gruppa har også vår egen blogg:

jfj08.blogspot.com

Sinhala phrasebook

2008-07-17T14:46:00.002+02:00

Hvorfor bloggen min heter Sinhala phrasebook.

Som en del av mine forberedelser til Sri Lanka-oppholdet, investerte jeg i en liten lommerparlør i Singhalesisk, for å forstå meg på befolkningen. Denne het Sinhala phrasebook, og jeg hadde store ambisjoner om å lære meg det lokale språket. (I allefall et av de. Tamil er et veldig lite taktisk språk å lære framfor Singalesisk, for en nordmann. En del av meg ville selvfølgelig gjøre opprør mot denne normen, men jeg har lært å ta en krigssituasjon seriøst.) Jeg ville i hvert fall kunne noen fraser slik at jeg kunne brife litt for lankeserne. I dag husker jeg dessverre bare en frase: "Matta badagini!" Det betyr "jeg er sulten" (kan virke som en lite viktig setning, men tro meg, den kan være meget nyttig!).

Jeg vil gjerne forstå verden. Det er ganske mye å forstå. Men innkjøpet av Sinhala phrasebook er en begynnelse. =)

Jeg har spist:

2008-03-23T05:37:00.003+01:00

Turtle caramel shake på Steak'n'Shake
Glaced donuts på Krispy Kreme
Chicken vings på Hooters
Pizza på Serra's
White chocolate mocha på Starbuck's
masse på den kinesiske buffe'n
Mongoian barbeque
mini cheese burgers på White Castle (knis)

Jeg er 17 år og utveklingsstudent på Pattonville High School.

2008-03-20T20:23:00.005+01:00

Det er som å gå tre år tilbake i tid. Jeg var redd for at jeg hadde glemt hvordan det var å bo her, men det har jeg såvisst ikke. Plutselig er alt på plass igjen. Jeg er på plass i mitt gamle rom; det lukter det samme, bikkja lukter det samme, de samme følelsene. Familien min, som jeg er så glad i, er like gode bestevenner, krangler like mye. Det eneste som har forandret seg er at de har fått en enda større tv (Når jeg sier stor, så overdriver jeg ikke!).

Likevel, jeg har gått inn i rekka som en av utvekslingsstudentene. Henrik har blitt voksen og fått seg kjæreste (hvem skulle tru det?), og jeg har nok modnet en smule selv. Heldigvis =)

Agnete blogger igjen!

2008-03-20T20:21:00.001+01:00

O herlige sivilisasjon...

2007-10-28T09:09:00.000+01:00

Jeg vil bare starte med aa berolige alle som tror jeg har det forferdelig, men at jeg har det veldig bra i skrivende stund. Ja, jeg innrommer at de to siste ukene har vaert toffe, men vi har laert utrolig mye!

YMCA-vanen kom til Troncomalee og henta oss i gaar. Det var saa utrolig deilig aa sitte i en bil paa vei hjem, framfor bussene, som vi har tilbragt saa altfor mange timer paa. Om det var en komfortabel reise, er en annen sak. Jeg trur det er umulig. Fra Trincomalee til Colombo er det 257km. Denne reisa tok oss ti timer! Ti timer! I Norge ville det tatt ca tre timer. Ikke rart dette er et saa ineffektivt land.

I dag er det sondag og vi har fri. Klokka er snart to, jeg har vaert oppe i mange timer, mens kristian ligger antageligvis fortsatt og sover. Vi har laert aa sette mye storre pris paa Colombo, og KFUK-hjemmet som vi bor paa. Det er som aa komme hjem. Her greier vi aa komme oss rundt, skaffe oss mat og ta vare paa oss selv. Til og med soldatene paa check pointen kjenner oss og hilser hver gang vi gaar inn og ut.

I dag har jeg vaska klaer og vaska meg og spist baguette til frokost! Jeg har melkesjokolade i kjoleskapet og livet er godt.

Kulturkraesj!!

2007-10-20T11:09:00.000+02:00

Takk for hyggelige hilsener paa forrige innlegg! Det gaar mye bedre naa. Vi er fortsatt i Kalmunai, og skal vaere paa ostkysten ei uke til.

Ja, hva gjor vi her? Nesten hver dag besoker vi en YMCA og legger fram prosjektene vaare, tensing og jentespeiding. Og det er ikke alltid like mye respons aa faa. For aa komme til de forskjellige YMCAene tar vi buss. Det tar gjerne tre timer aa reise ca 80 km paa de humpete veiene i de overfylte bussene. Og et par ganger i lopet av turen er det check points, der alle mennene maa ga ut og soldatene sjekker bussen. Det tar gjerne et kvarter.

Her paa ostkysten ser man virkelig at Sri Lanka er et fattig land. Folk bor i jordhytter med straatak paa landsbygda, maten bestaar av ris og kyllingbein, og ikke alle har innlagt vann. En av YMCAene vi besokte hadde motene sine i en saers daarlig skolebygning. De bad oss om hjelp til aa arrangere et forstehjelpskurs, for de hadde ikke sykehus i landsbyen.

Han som tar oss med rundt her heter Chandra Kumar og kommer til Norge som cfc'er i januar. Vi er ganske lei av han, og han er lei av oss. Han snakker veldig daarlig engelsk, saa kommunikasjonen er ganske vanskelig og det oppstaar misforstaaelser. Det er fryktelig frustrerende naar vi faar en beskjed, saa en kontrabeskjed, saa forandres planen til det opprinnerlige uten at vi faar beskjed, og saa skjonner de ikke hvorfor vi blir forvirra og oppgitt.

Vi drikker gjerne en fire-fem kopper te om dagen. For frokost, etter frokost, etter hvert maaltid og om kvelden. Det hjelper ikke aa takke nei, teen kommer likvel. Vi drikker og drikker for aa vaere hoflige. Men da Chandru Kumar spurte om jeg ville ha is, jeg sa nei takk, jeg ville ikke ha is, og han kjopte til meg likvel, sa jeg at jeg ikke ville spise den og maatte forklare at naar vi sier vi ikke har lyst paa, har vi ikke lyst paa. Uansett hva vi foretar oss, legger sri lankerne seg opp i det og lurer paa om det er noe galt. Selv om de bare onsker aa vaere hyggelige.

Gjett om vi skal gi Chandru Kumar igjen naar han kommer til Norge! Stappe i han fiskeboller og geitost og smalahove. "Eat, eat, you must eat! Why you dont eat?"
(Han er forresten ganske aalreit altsaa, jeg gleder meg!)

Vi har jo ogsaa faatt noen timer paa et par av de fantastiske strendene her! Riktignok maa jeg bade i shorts og singlet, men det er herlig likevel. Kristian er saa solbrent paa ryggen at han ikke klarer aa sitte eller ligge, og jeg er saa rod i fjeset at dere ville nok ikke kjent meg igjen.

Men saa skal vi snart hjem til Colombo, der vi kan gaa paa pizza hut og sitte saa lenge vi vil paa internetcafe, og sove i gode (vel...) reine senger og hilse paa soldatvennene vaare og henge med vaar rike singhaleserfamilie.

Om hjemlengsel, hjelpearbeidere og odelagte hjem.

2007-10-16T07:23:00.000+02:00

Hjemlengsel er en psykisk sykdom.
En slags galskap som kommer i anfall.
Det knyter seg til i brystet og jeg veit ikke hvor jeg skal gjore av meg.
Alt er haaplost. De sier det gaar over, men hvordan kan det?

Men saa gaar det over.
Og man skammer seg over at en har vaert saa dum.
Det er jo ikke farlig, det er jo ikke skummelt.
Det er en del av det. Jeg er da menneskelig.

Vi befinner oss paa ostkysten. De eneste som reiser til ost er hjelpearbeidere. Det er et mylder av NGO, Non-Government Organizations, som prover aa lappe sammen ostkysten etter den er blitt knust av tsunamien og krigen. Inntil for noen maaneder siden var omraadet kontrollert av LTTE, tamiltigrene. Det er spesielt aa se hjelpeorganisasjoner tilstede paa den maaten. Flyktningehjelpen, Rode kors, Redd barna, Frelsesarmeen. UNDP, UNICEF, UNESCO og UNHCR er her ogsaa.

Vi er her fjerde dagen i dag. Vi bor paa Kalmunai YMCA. Det er en liten by, eller jeg veit ikke helt hva det er. Vi skal vaere her i ti dager til. I lopet av en dag har vi bare noen faa timers program. Det gaar ut paa aa besoke YMCAene rundt omkring og snakke om speiding og tensing.

I gaar maatte jeg kaste inn haandkle og innromme at jeg har hjemlengsel. Det blei for mye. Jeg hadde mitt eget knottlille rom uten vindu, og det blei for ensomt. Jeg er vant til aa ha mennesker rundt meg hele tida. Derfor fikk jeg det ordna slik at jeg har faatt en vertsfamilie, og det er blitt mye hyggeligere.

Men, vi ser fram til aa komme tilbake til Colombo, til det kjente og kjaere som er hjemmet vaart naa.

Familien Perera

2007-10-09T10:16:00.000+02:00

Jeg maa fortelle om denne familien, for den er kommet til aa bety saa mye for oss.

Husker dere familien som tok meg inn i varmen paa bursdagen min? Vi har holdt kontakten med dem. De har to sonner paa 21 og 15 aar og ei datter paa 19. De er kristne singhalesere og barna gaar paa engelsk skole, saa det snakker veldig godt engelsk. Og dere aner ikke hvor mye lettere det er, naar en slipper aa si hver setning fem ganger for aa kommunisere.

Her om dagen tok de oss med og bowla (Jeg slo Kristian!) og spilte biljard, ogsaa tok de oss med ut paa middag etterpaa, og dessert et annet sted etterpaa der igjen. De betaler alltid, og vi prover oss, men de insisterer. Men de har nok raad til det, for faren er nyutdanna advokat, de har to svaere biler med privatsjaafor og gaar ut for aa spise paa "dyre" restauranter flere ganger i uka.

De er nesten for gode til aa vaere sant! De gir saa mye av seg selv, og vi veit liksom ikke helt hva vi kan gi tilbake. Det vi har aa gi er ei bok om Norge.

Det som er sprott er at hvis ikke jeg hadde sitti aleine paa bursdagen min og tatt bilder av meg selv, hadde vi aldri mottes. De hadde ikke tenkt til aa dra dit den dagen heller. Som de sier "everything happens for a reason.."

Vi har noen som passer paa oss, og det tror jeg vi trenger.

Panikk!

2007-10-07T14:06:00.000+02:00

Nå har vi fått vite hva jeg skal gjøre her. Vi var litt bekymra for at det skulle bli lite å gjøre, men det bli nok ikke noe problem. Jeg skal starte girl guiding (jentespeiding) og jeg skal organisere en hel speiderleir som skal være i desember. Skal si de har ambisjoner. Jeg har ikke fortalt de at eg ikke veit noen ting om girl guiding, eller hvordan jeg organiserer en leir. Først må jeg lære.

Kristian skal starte tensing. Det blir ganske interessant. Sri Lankerne har nemlig mange planer og høye ambisjoner om store prosjekter, men så er det egentlig lite som skjer. De trener ledere, men lederne har ikke noe å jobbe med. Det blir vår oppgave å gi de det. De skjønner nok kanskje ikke hvor mye arbeid om skal til. Men vi skal ikke undervurdere de.

Home stay

2007-10-07T13:39:00.000+02:00

Klokka er fire om morgenen. Det føles ikke som om jeg har sovet. Men jeg har nok det. Lakenposen er klam og krøllete oppå det falmede Hello Kitty-lakenet. Myggen har bitt noen til blods gjennom myggnettet. Jeg veit at dengue-myggen biter på denne tiden av døgnet. jeg klør på armen. Og på haka.

Jeg har fått senga til hun jeg bor hos. Hun har bursdag i dag og blir 23 år. Hun sammen med bestemoren og bestefaren i byen NegomboI andreetasje bor tanta og onkelen. På utsiden virker huset veldig sjarmerende, frisk gul farge og med balkong. Man kommer rett inn i stua. Veggene er irrgrønne og gulvet er skittent. De har en TV, en nedslitt sofa og et skap med glassdør fullt av støvete porselensfigurer, bøker, glass og en naken plastbaby. På veggen henger et ikon av Jomfru Maria med Jesusbarnet. Under dette er det teipet opp et utklipp av paven.

Innover en trang gang er det to små soverom og et kjøkken i andre enden. Selv når det er dag holder dagslyset seg unna. Kjøkkenet er dunket og nitrist. Det er overfylt av kar og plastflasker og en ødelagt lenestol. Overalt står det ting. Søppel i mine øyne. Og overalt er det skitt. Veggene er innsmurt i matrester, gulvet er skittent og det ligger et tjukt lag med støv over møblene. Ser de det ikke? Ser de ikke hvordan de lever? Jeg får lyst til å vaske. Skrubbe kjøkkenbenken, kaste tingene og male veggene.

Jeg står opp. Bestemoren er allerede oppe. Hun smiler til meg med de to stygge tennene sine som stikker ut i hver sin retning og tilbyr meg milk rice, som hun har laget for anledningen. Bestefaren har forsvunnet. Han lå og sov på en stråmatte da vi kom hjem i går. Sånn matte som man brukte på stranda for noen tiår siden. Han er fisker, som de fleste andre i Negombo. Hver morgen står han opp kl 2.30. for å dra og fiske.
Det som plager meg er at jeg ikke forstår livene deres. Det er så uendelig annerledes. De står opp tidlig om morgenen, drar og fisker, selger fisken, kjøper mat og drar hjem. Hver dag. Det er nok en mening med det hele. Men jeg klarer ikke se det, og det gjør trist.

En dag i parken

2007-10-03T07:27:00.000+02:00

Vi begynner aa lure litt paa hva det er vi skal gjore her..

I gaar var vi i parken.

KRISTIAN ER HER!

2007-10-01T15:19:00.000+02:00

Kristian etter 24 timers reise...

Litt trott og sliten, men ellers trur jeg han er i god behold...

Tjueniende september

2007-10-01T07:23:00.000+02:00

Sri Lanka YMCA 125 år

Agnete 20 år

Dagen blei feira. Jeg var litt redd for at det skulle bli en trist dag, men det blei en fin dag. Paa vei til YMCA, sang jeg bursdagssangen for meg selv.

Det var mange unge og eldre YMCA'ere her og vi feira jubileums- og hosttakkegudstjeneste paa morgenen. Alle gratulerte meg med dagen, og jeg fikk gaver og kort.

Paa ettermiddagen var vi i Moratuwa, utenfor Colombo, paa aapningen av et nytt YMCA-hus. Der var det ogsaa mange mennesker og en 2 timer lang seremoni med 15 taler paa sinhala. Det kaller jeg taalmodighet. De fleste av Sri Lankerne hadde gaatt under seremonien. Det er helt normalt. Under gudstjenester er det helt vanlig at folk gaar fram og tilbake, snakker i mobiltelefonen eller sover litt.

Paa kvelden gikk jeg til Crescat shopping center, som ligger rett ved YWCA, hvor jeg bor. Jeg satt paa nettcafe en time (Tusen takk for alle hilsener allesammen! Det betyr saa veldig mye! Made my day!). Jeg kosa meg.

Jeg kjopte meg et kakestykke og et glass nypressa appelsinjuice og feira litt bursdag for meg selv.

Her sitter jeg altsaa aleine og spier kake. Du lurer kanskje paa hvem som tar bildet? Her kommer historien:

Mens jeg satt der og tok bilder av meg selv (jeg maa nok ha sett veldig ensom ut), kom det en mann bort og spurte om han skulle ta bilde. Jeg fortalte at det var bursdagen min, og han inviterte meg til aa sitte med familien hans.

Fantastisk hyggelig familie! Kristen overklasse. Dattera paa nitten skulle studere jus. De inviterte meg til kirkekonsert dagen etter.

30.september

Tidlig paa dagen blei jeg henta av privat sjaafor som tok meg med hjem til Taran, som jobber i flyktningehjelpen (som jeg besokte her om dagen, og hun inviterte meg hjem) og familien. Jeg tok i mot invitasjonen, og det blei veldig hyggelig. Det blei som en liten miniferie for meg. Hele formiddagen var jeg hos dem og bada i bassenget og leika med barna hennes paa sju og fire og spiste salat og kosa meg. Jeg maa innromme at det var godt aa komme litt bort fra masete Colombo. Herlig.

Paa ettermiddagen var jeg tilbake i Colombo og blei henta av familien jeg motte i gaar. Kirkekonserten var i den storste anglikanske katedralen i Colombo. Det var gutte- og jentekor fra ti forskjellige kristne skoler. For noen aar siden hadde jeg ikke hatt taalmodighet til aa sitte gjennom en to timer lang konsert. Men det var nydelig. De hadde tre fellesnummer. Forestill deg et kor paa 400 gutter og jenter i Sri Lankas storste katedral. Mektig.

Saa skulle de ta meg med paa middag paa et av de fineste hotellene her. Taj Samudra Business Hotel. Men all den nydelige maten en kan tenke seg finnes paa et slikt hotell (Likevel billigere enn aa gaa paa Mc Donalds i Norge). Servitorene kom med kake til meg og sang "Happy birthday". Endelig fikk jeg bursdagskaka mi.

Skriv til meg og gjor meg glad!

2007-09-28T07:01:00.000+02:00

Agnete Hessevik
National Council of the YMCAs of Sri Lanka
143, St.Michael's Road
Colombo - 03
Sri Lanka

eller ring meg og gjor meg glad!

mitt sri lankesiske telefonnummer er: +94 779151046

Naa, skeptisk!

2007-09-28T06:35:00.000+02:00

Jeg maa laere meg aa finne balansen mellom aa vaere for skeptisk og for godtroende. Naar er man modig og naar er man dum? Det er ikke saa lett aa vite alltid..

Jeg befinner meg fortsatt i Colombo, byen som ikke er et turistmaal paa Sri Lanka. Jeg maa laere meg aa komme meg rundt paa egenhaand, saa derfor har jeg naa gaatt til innkjop av Lonely Planet's reiseguide, selv om jeg i prinsippet ikke er saa fan av disse.

I gar besokte jeg turistkontoret. Det var en fyr som jobba der som skulle til et buddhisttempel for en spesiell feiring. Han kunne vise meg hvor jeg kunne dra og svomme paa veien. Jeg har faatt tilbud flere ganger for av tilfeldige forbipasserende om aa ta meg med diverse steder, men jeg er litt skeptisk. Men jeg hadde god tid, saa jeg blei med han. Han het Michael og var 26 aar, og en veldig hyggelig person. Det endte med at han guidet meg rundt for aa se et hindutempel, et stort buddhisttempel og diverse andre steder han mente var viktige. Tilslutt tok han meg med til Ceylon Gem Museum, hvor han insisterte paa at jeg skulle kjope noe. Jeg skjonte ikke helt hva motivet hans var, men det endte med at jeg kjopte en ring med en safir, som kostet 300kr! (ja, jeg fikk med bevis paa at den er ekte.. hehe..) Men de maatte lage ringen forst.

Paa ettermiddagen motte jeg Michael for aa dra og hente ringen. Han hadde visst planlagt aa tilbringe hele kvelden sammen med meg. Det hadde ikke jeg. Han blei litt for masete, saa jeg stakk av fra han.

Seinere paa kvelden var det en politimann som stoppa meg og spurte hva jeg skulle. Han skulle snart gaa av vakt, og ville gjerne mote meg etter det.

Det ser altsaa ut til at det ikke blir saa lett aa faa venner utenfor YMCA-kretsen. Sri Lankerne, i hvert fall de som bor i Colombo, er nok litt som nordmenn. De styrer med sitt.

Ogsaa gaar jeg hjem om kvelden og saa er det bare meg og rommet mitt. .

"I'm from Sweden"

2007-09-25T07:01:00.000+02:00

I gaar blei jeg stoppa av en soldat som spurte:

soldat: "Where are you from?"
Agnete: "I'm from Europe."
soldat: "What country?"
Agnete: ".. Sweden...(?)!

Saa fikk jeg gaa videre. Heldigvis vil ikke soldatene sporre om aa se passet mitt, som jeg maa baere paa meg til enhver tid.

Singalesere er ikke glad i nordmenn. De tror at Erik Solheim hjelper tamilene og det gaar rykter om at han samarbeider med Bin Laden. Derfor har jeg faatt beskjed at om jeg blir spurt om hvor jeg er fra, skal jeg svare "I'm European" eller "Scandinavian". (Til politiet og ymca-folk kan jeg si jeg er norsk, men ikke til soldater og andre.) I omraadet der jeg bor er det soldater og politi paa hvert gatehjorne, og jeg maa gjennom to check points for aa komme til YMCA. De baerer svaere gevaer og det er baade skummelt og trygt paa samme tid.

Helst vil jeg smile til soldatene og svare kjekt at ja, jeg er norsk. Jeg vil jo helst vaere stolt av aa vaere fra et land som jobber for fred i landet. Jeg er stolt av at Norge jobber for fred paa Sri Lanka. Men det er altsaa ikke saa populaert. De vil ikke gjoere meg noe bare fordi jeg er norsk, men naar de som har ansvaret for meg her ber meg om aa ikke si det, horer jeg paa de.

Jegt har aldri i mitt liv har jeg faatt et gevaer retta mot meg. Jeg fortalte det til Brownson. Han bare lo.

Lankesere forstaar ikke hva fred er.
Akkurat som at jeg ikke forstaar hva krig er.

artikkel om konflikten: http://www.nytid.no/?sk=7&id=3900

JEG HAR KAKKERLAKKER PAA BADET!!!

2007-09-25T06:52:00.000+02:00

Ein kakkerlakk eller kakerlakk (Blattodea eller Blattaria) er insekt som mellom anna lever i bustadene til folk over store delar av verda, og kan vere svært vanskeleg å bli kvitt. Kakerlakkane er ein orden innanfor leddyra. Artane kan vera frå rundt 1 centimeter lange til over over 10 centimeter. Dyra har ein karakteristisk flat og oval form. Det finst omtrent 4 000 artar, fordelt på seks familiar, på verdsbasis. 6 av dei finst i Noreg.

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Naa er jeg her!

2007-09-24T08:15:00.000+02:00

Endelig har jeg kommet til Colombo! Alt gikk bra med flyturen, men den var siinsykt lang, og jeg er fortsatt sliten etter turen.

Forste kvelden var ganske forferdelig. Jeg kom midt oppi et ledertreningsseminar, litt som BOLK, med 60 deltagere. Jeg maatte presentere meg selv og synge paa norsk!! Jeg var utslitt, daarlig og jeg har aldri folt meg saa aleine i hele mitt liv! Da var det virkelig verdt aa ringe hjem for 30kr/min for aa hore mamma si at det gaar bra...

Og naar mamma sier det gaar bra, saa gaar det bra. Paa sondag var seminaret slutt, og vi reiste til Colombo. Her bor jeg paa YWCA. Jeg foler meg veldig trygg, for det ligger i et "high security area" nemlig fordi presidenten bor rett over gata. Jeg har faatt et stort firemannsrom helt for meg selv, tre ganger saa stort som rommet jeg delte med Marianne paa Ronningen. Og jeg har eget bad. Helt ok standard. I natt hilste jeg paa gekkoen som bor paa rommet mitt, saa det hjalp litt paa ensomheten. Seriost.

Ellers har jeg bare sett en kakerlakk. Paa vei inn til kjokkenet riktignok. Utenom det har det ikke skjedd saa mye spennende. Jo, jeg har faatt en venn! En fyr som jobber paa YMCA, som tar meg med litt rundt i byen og sorger for at jeg faar middag. Jeg velger aa tro at han er min venn og ikke bare en fra kontoret som har faatt beskjed om aa passe paa meg...

Men ja, det er litt ensomt. Jeg er glad jeg har sims paa pcn. Saa, Kristian, se aa komme deg hit naa!

Om ca 24 timer..

2007-09-21T12:07:00.000+02:00

..lander jeg på Bandaranayike International Airport på Sri Lanka. Jeg lander.. det blir nemlig bare jeg som lander. Min såkalte reisepartner Kristian ligger hjemme med bronkitt og kommer nedover om litt over ei uke..

Kl halv fire til mårran var vi oppe for å si ha det til Nina, Karoline, Solveig, Solveig, Hanne, Johannes, Astrid og Ingunn. Jeg savner dere allerede! Og Frikk og Thomas dro kl ni. Nå er det snart min tur. Sekken veier 19, 5 kg (jeg kan ha med 20kg) og håndbagasjen veier 8,5 kg (eg kan ha med 7kg..)

Her er reiserruta mi: Oslo - London - Qatar - Colombo

(Kristian, hvordan skal dette gå?)

Gratulerer til meg selv

2007-09-12T09:37:00.000+02:00

..med å opprette en blogg! Det var mye enklere enn jeg trudde. Planen er å skrive. Planen er ikke å skrive masse filosofiske tanker med mange metaforer og språklige finurligheter. Dette blir mer en reiseblogg fra Sri Lanka for de som er interessert i å lese! Jeg gleder meg!